Et marginalisert Norge : ytre rammevilkår som premisser for Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom

Abstract

Sammendrag: Med utgangspunkt i Norges endrede sikkerhetspolitiske kontekst tar oppgaven for seg følgende problemstillinger: Hvordan er de ytre rammebetingelser med på å forme Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom? I hvilken grad kan man si at Norge har blitt marginalisert som et resultat av endringer i det ytre handlingsrom?

Oppgaven ser på hvordan endringer i ytre rammevilkår har påvirket muligheten til å fremme Norges sikkerhetspolitiske interesser etter den kalde krigens slutt og fram til 11. september 2001. Det er flere viktige endringene i de ytre rammevilkårene som preget Norges sikkerhetspolitiske handlingsrom på 1990-tallet.For det første ble Sovjetunionen oppløst, både som stat, supermakt, hovedtrussel og politisk motpol til den vestlige verden. Man forholdt seg ikke lenger til et bipolært system med terrorbalanse der et storkrigscenario var definert som viktigste militære utfordring. Sikkerhetsutfordringene var av en helt annen type enn under den kalde krigen, og det ble lagt vekt på andre typer trusler. I løpet av 1990-tallet ble fokuset endret med økt vekt på trusler som terror i urolige deler av verden, utfordringer fra internasjonal kriminalitet og illegal innvandring. Krisehåndtering ble et viktig virkemiddel.

Endringer internasjonal sikkerhetspolitikk medførte store konsekvenser for Norge, Norge ble marginalisert. Norge strategiske betydning i NATO var redusert og interessesamsvaret mindre. Institusjonell endringer gjorde også slik at påvirkningsmulighetene endret seg i negativ favør. I tillegg til NATO kom EU på banen som sikkerhetspolitisk aktør. En arena hvor Norge formelt var sto uten tilgang.

I denne oppgaven er utviklingen av de sikkerhetspolitiske institusjoner, med hovedvekt på NATO og EU viktig for å beskrive de ytre rammevilkår og for Norges mulighet til å fremme sine sikkerhetspolitiske interesser. Dette ikke bare fordi institusjonene er sentrale aktører og arenaer for sikkerhetspolitikk, men også fordi de både synliggjør og er konkrete uttrykk for de kontekstuelle endringene som Norge måtte forholde seg til. Institusjonene blir et samlet uttrykk for den sikkerhetspolitiske virkelighet.