Abstract
Oppgavens tema er hvordan Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND) og fylkeskommunen samordner sin virksomhet. SND ble opprettet i begynnelsen av 90-tallet og framsto som en statsorganisatorisk nyvinning ved at store deler av det distriktspolitiske virkemiddelapparatet ble samlet i én organisasjon. Fylkeskommunene hadde siden opprettelsen i 1976 spilt en betydningsfull regionalpolitisk rolle, men denne rollen ble utfordret i forbindelse med opprettelsen av SND og tiltok ytterligere da en regionaliseringsprosess preget SND som organisasjon fra midten av 90-tallet. Resultatet av denne prosessen var at distriktskontor for SND ble opprettet i hvert fylke. Dette innebar at forvaltningen av de bedriftsrettede nærings- og distriktspolitiske virkemidlene ble en oppgave SND-kontorene skulle løse. Etter opprettelsen av SND hadde administrasjonen av disse virkemidlene vært en oppgave som ble løst av fylkeskommunenes næringsavdelinger for SND sentralt. Fylkeskommunen ble imidlertid tildelt en rolle som strategisk utviklingsaktør etter at virkemiddelforvaltningen ble en oppgave for SND-kontorene. Fylkeskommunen skulle med andre ord legge føringer for den forvaltningen av virkemidler SND-kontoret fikk ansvaret for. Denne oppgavedelingen skaper et behov for samordning mellom aktørene. Behovet for samordning oppstår også som en følge av at aktørene begge har et ansvar for å skape regional utvikling og er gjensidig avhengige for å evne å skape dette.
De sentrale spørsmålene oppgaven søkte å besvare, var disse:
Hvordan foregår samordning mellom SND-kontoret og fylkeskommunen?
I hvilken grad er det forskjeller mellom fylkene på hvordan samordning mellom SND-kontoret og fylkeskommunen forekommer?
Hva kan slike eventuelle forskjeller skyldes?
Materiale for å besvare disse spørsmålen ble hentet fra fem fylker med variert størrelse, næringsstruktur og med ulike historiske erfaringer med tverretatlige samordning. Nettverksteori utgjorde den teoretiske rammen for å studere samordningen i hvert fylke og ulike nettverksformer ble benyttet til å skille samordningsmønsteret i hvert av fylkene fra hverandre. Analysen viste at samordningen mellom SND-kontoret og fylkeskommunen foregikk både gjennom formelle og uformelle kanaler, og at det er store forskjeller mellom fylkene i forhold til måten samordningen forekommer på. Tre faktorer som kan forklare en god del av denne ulikheten mellom fylkene ble identifisert. Størrelsen på problempresset i fylket er av betydning. Strukturelle forhold som hvorvidt næringsstrukturen er primærnæringsdominert eller ikke, og ensidig eller sammensatt er med på å bestemme størrelsen på problempresset i et fylke. Dess høyere problempresset i et fylke er, dess høyere er i utgangspunktet sannsynligheten for at samordningen mellom SND og fylkeskommunen er omfattende. Forekomsten av en felles problemhorisont innvirker i utgangspunktet også positivt på samordningen. En felles problemhorisont kan skapes ved at ansatte ved SND-kontoret og i fylkeskommunens næringsavdeling har felles utdanningsbakgrunn og/eller har arbeidet sammen tidligere. Hvordan personalutskilningen fra næringsavdelingen til SND-kontoret foregikk, hvorvidt fylkeskommunen og SND-kontoret er samlokalisert eller ikke og i hvilken grad man i fylket har erfaring med tverretatlig samarbeid er forhold som også innvirker på problemhorisonten. Hvorvidt ledelsen ved SND-kontoret og i fylkeskommunen besitter prosesskompetanse, er også en betydningsfull faktor for samordningen mellom aktørene. Prosesskompetanse utgjør et uttrykk for forhold som kan være med å hindre at forsvarsverker reises mellom aktørene og sikrer at samordning finner sted. Høy prosesskompetanse i et fylke innebærer at ledelsen for SND og fylkeskommunen har evnen til å legge til rette for både kvantitativt og kvalitativt tilfredsstillende samordning. Prosesskompetanse blir mot denne bakgrunn avgjort av evnen ledere i institusjonene har til å utøve lederskap. Av disse tre forklaringsfaktorene synes prosesskompetanse å spille den mest betydningsfulle rollen. Fylker både med høyt problempress og høy grad av felles problemhorisont, kan ha et begrenset samordningsmønster når prosesskompetansen er lav. To viktige spørsmål oppstår som en følge av disse funnene: Med den påviste betydningen av prosesskompetanse, blir det grunn til å stille spørsmålstegn ved sentraladministrasjonens tradisjonelle vektlegging av problempresset i et fylke som viktigste fordelingskriterium for nærings- og distriktsutviklingsmidler. Kanskje bør satsninger i retning av å utvikle fylkeskommunalt lederskap også utgjøre et fordelingskriterium? Videre gir den betydelige variasjonen i evne til å samordne SND og fylkeskommunens arbeid mot å skape regional utvikling grunn til å stille et spørsmålstegn ved om den rolle- og oppgavedeling som nå er gjeldende for SND og fylkeskommunen er formålstjenelig.