Den fransk-tyske aksen og europeisk integrasjon og konsolidering : en ny-funksjonsalitisk tilnærming til Elysée-kanalens betydning for europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon og konsolidering i tidsrommet 1992-1999

Abstract

Bakgrunnen for denne hovedoppgaven er det bilaterale fransk-tyske samarbeidet, og spørsmålet om hvorvidt den fransk-tyske aksen er en dominerende konstellasjon bak utviklingen og fremdriften av europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon og konsolidering. Med utgangspunkt i to overordnede problemstillinger og fire hypoteser fokuseres påvirkning og effekt fra den fransk-tyske aksen på europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon under EUs FUSP-pilar av 1992, dvs oppgavens avhengige variabel.

Gjennom denne oppgaven settes fokuset på hvordan nasjonalt definerte sikkerhets- og geopolitiske interesser dannet utgangspunktet for bilateralt og regionalt traktatsmessig samarbeid etter 2.verdenskrig.. Elysée-traktaten i 1963 dannet opptakten til et omfattende institusjonalisert bilateralt fransk-tysk samarbeid. Elysée-traktaten revideres i 1988, med opprettelsen av en rekke rådgivende forsvars- og sikkerhetspolitiske råd og strukturer. I 1996 samordens fransk og tysk forsvarspolitikk gjennom det fransk-tyske strategiske konsept. I det fransk-tyske strategiske konseptet lanseres franske og tyske preferanser og ambisjoner med hensyn europeisering av NATO samt forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon i EU. Et omfattende institusjonalisert fransk-tysk samarbeid gav opphav til betegnelsen Elysée-kanalen. Gjennom oppgavens empiriske cases relatert til analyser av traktatskonferansene ved Maastricht (1992) og Amsterdam (1997), samt Det europeiske råds toppmøter i Köln og Helsinki (begge 1999), ble det avdekket at Elysée-kanalen manifesteres som et uformelt organ med stor betydning innenfor konføderale europeiske strukturer. En sentral utfordring gjennom denne oppgaven var å begrepsfeste intern dynamikk, samt eksterne konsekvenser av et omfattende formalisert fransk-tysk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i forhold til berørte forsvars- og sikkerhetspolitiske nettverk, primært innenfor EU.

Ny-funksjonalismen danner det teoretiske utgangspunktet for studier av Elysée-kanalens effekt i forhold til europeiske toppmøter og traktatsrevisjoner. Den teoretiske hovedtyngden legges herunder på Martin Sæters reviderte ny-funksjonalisme av 1998: Comprehensive Neofunctionalism Bridging Realism and Liberalism in the Study og European Integration. Sæter reviderte ny-funksjonalisme tillater analyser av aktørers målorienterte preferanser med hensyn til europeisk integrasjon. Ny-funksjonalismens fokusering på integrativ funksjon versus dysfunksjon danner en konseptuell forståelse av den fansk-tyske pådriverrollen i europeisk sammenheng, relatert til Det europeiske råds toppmøter og traktatsrevisjoner. Hypotetiske antagelser om den fransk-tyske aksens funksjonelle betydning ble i den forbindelse underbygget og paralleller trukket til Frankrike og Tysklands evne til å funksjonere en større europeisk forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjonsprosess på bakgrunn av koordinasjon og samordning av nasjonalt definerte preferanser og posisjoner. Det fransk-tyske strategiske konsept er et viktig dokument i den forbindelse, og gjennom oppgaven avdekkes betydelige spillover-baserte effekter fra det fransk-tyske strategiske konsept gjennom parallelle analyser til sentrale europeiske dokument herunder Amsterdamtraktaten (1997) samt Det europeiske råds toppmøte i Köln og Helsinki i 1999. I etterkant av det Europeiske råds toppmøte i Helsinki, var det grunnlag for å konkludere med at samtlige fransk-tyske ambisjoner med hensyn til FUSP og forsvars- og sikkerhetspolitisk integrasjon og konsolidering er formalisert innenfor et større europeisk traktatsmessig rammeverk eller acquis communautaire. Når det gjelder forsvars- og sikkerhetspolitisk internalisering, og forholdet til NATO, ble det gjennom denne oppgaven konkludert med at toppmøtet i Köln bidro til å dempe indre spenninger mellom europeiske og atlantiske sikkerhetsperspektiv gjennom at integrativ dynamikk funksjoneres, `Ytre´ spenninger samt manglende kompetansemessig forsvars- og sikkerhetspolitisk avklaring med hensyn til større europeisk sikkerhetspolitisk autonomi, er imidlertid fremdeles markante mellom en samlet europeisk medlemselite, og eksterne elitegrupperinger innenfor den atlantiske alliansen, først og fremst representert ved USA.