| dc.description.abstract | "NASJONSBYGGING I NAMIBIA".
Utgangspunktet for oppgavens problemstilling og teoretiske fundament er Stein Rokkans nasjonsbyggingsmodell i fire faser. Mot slutten av artikkelen "Dimensjoner ved statsdannelse og nasjonsbygging: Et mulig paradigme for utforsking av variasjoner i Europa", presentert i boken "Stat, nasjon, klasse", redigert av Bernt Hagtvet, fremhever Rokkan den viktige forskjellen mellom nasjonsbyggingsprosesser i vestlige nasjonalstater, og statene i den post-koloniale verden. Tidsperspektivet og forholdene rundt selve prosessen bidrar til at i disse statene i sistnevnte kategori lett står overfor en opphopning av utfordringer.
Det er med dette som utgangspunkt jeg i oppgaven søker å finne frem til hovdutfordringene i Namibias nasjonsbyggingsprosess. Problemstillingen er:
Hvilke utfordringer møter Namibia i nasjonsbyggingsprosessen, og i hvilken grad vil disse utfordringer kunne få konsekvenser for et stabilt, demokratisk system?
Oppgaven har fire analysekapitler, en for hver enkelt fase i Rokkans modell. I det første anlalysekapitlet, kapittel tre, søker jeg statens territorielle utfordringer. Her står konflikten rundt Walvis Bay sentralt. I det andre analysekapitlet er det hvordan de namibiske myndigheter lykkes med forsoningsprosessen jeg diskuterer. Her kommer jeg blant annet inn på spenninger mellom de ulike folkegruppene bosatt i Namibia, integrasjonen av eksilnamibiere, og kirkens rolle. I kapittel fem blir det drøftet hvordan den politiske deltagelsen har utviklet seg, ellers også hvordan forholdene ligger til rette for en fortsatt positiv utvikling av det demokratiske systemet som man har lagt grunnlag for gjennom en demokratisk grunnlov. I det siste analysekapitlet tar jeg kort for meg de økonomiske betingelser. I tillegg blir sentrale trekk ved landreformen tatt opp.
Kort om hovedresultatene: Med overleveringen av enklaven Walvis Bay til Namibia 01.03.94 er utfordringene når det gjelder den territorielle kontrollen nå nærmest fullført, selv om det fremdeles gjenstår grenseforhandlinger med både Angola og Sør-Afrika.
Forsoningspolitikken har lyktes for å skape stabilitet, hittil. Det eksisterer imidlertid signaler som kan tyde på at det forsoningspolitikken kun har skjedd på det høyeste nivå i samfunnet, slik at en elitekonsolidering er iferd med å utvikle seg.
Når det gjelder den politiske deltagelsen og utsiktene for demokratiet har utviklingen hittil vært positiv. To vel gjennomførte valg har funnet sted, og det er et åpent og fritt samfunn. Likevel eksisterer det mange hindringer iform av den store andelen av befolkningen som ikke har de nødvendige ressurser til å delta i det politiske liv. I tillegg er det advart mot utviklingen av det en kan karakterisere som en "ett-parti stat under en flerparti-grunnlov". Dette på bakgrunn av SWAPOs overlegenhet, men ikke minst på grunn av opposisjonens manglende forutsetninger for partidannelse, og muligheter til å etablere et reellt opposisjonsparti.
Når det gjelder økonomisektoren har man hatt store vanskeligheter med å frigjøre seg fra Sør-Afrika. Man har satset stort på investorer og økonomisk vekst, for dermed å kunne iverksette omfordeling. Den økonomiske veksten har imidlertid ikke kommet, heller ikke den aktive omfordelingspolitikken. Dette gjelder også omfordelingen av jord: jordreformer lar stadig vente på seg.
Konklusjon: Ustabilitet og uro kan inntreffe dersom fordelingsspørsmålene ikke blir løst, og forsoningspolitikken ikke får et annet innhold enn den har hatt hittil. | nor |