Abstract
1. Tema og problemstilling
1990-årene ble preget av en rekke kollektive operasjoner i interne konflikter som i ulik grad har utfordret prinsippet om staters suverenitet. På denne bakgrunn har det oppstått en diskusjon om hvorvidt humanitær intervensjon er i ferd med å bli internasjonalt akseptert praksis. Mye tyder imidlertid på at de sikkerhetspolitiske aspektene også er sentrale når en intervensjon skal legitimeres. På bakgrunn av dette spør oppgaven om følgende: Hva slags normer gjelder for intervensjon i det internasjonale samfunnet, slik de kom til uttrykk i intervensjonene på 1990-tallet?
Studien analyserer hvordan USA legitimerer intervensjoner. Casene i denne studien er NATOs intervensjoner i Bosnia i 1995 og Kosovo 1999. Bosnia hadde FN-mandat, Kosovo ikke. Analyseutvalget består av taler president Bill Clinton holdt i forbindelse med intervensjonene, fem for Bosnia og seks for Kosovo. Jeg undersøker her hvilke argumenter og språklige virkemidler USA benyttet for å begrunne intervensjonene i Bosnia 1995 og Kosovo 1999.
2. Teori
Ikke-intervensjonsprinsippet er grunnleggende i internasjonal lov og har vært og er viktig for å skape stabilitet og sikre stater mot angrep fra andre. Samtidig garanterer menneskerettighetsærklæringen rettighetene til individer mot undertrykkende stater. Dette skaper dilemmaer i internasjonal konfliktløsning. Forsvarere av humanitær intervensjon vil si at det internasjonale samfunnet ikke kan la være å gripe inn overfor stater som utsetter sin befolkning for massive lidelser. Dette kan kalles en moralsk legitimering av intervensjon. Dette kommer i konflikt med ikke-intervensjonsprinsippet. Løsningen hvis vi ser på rekken av FN-operasjoner de siste årene, har vært å forklare intervensjon gjennom å henvise til at fred og sikkerhet er truet. Slik settes intervensjon i en legalt sikker kontekst og kan kalles legalisering av intervensjon. Ved å se på hvilke av disse to elementene som brukes for å legitimere intervensjon, kan det være mulig å si noe om hvilke normer som er gjeldende med hensyn til når intervensjon er legitimt.
De to ulike legitimeringsmåtene - moralsk legitimering ved å vektlegge de humanitære aspektene og legalisering ved å vektlegge de sikkerhetspolitiske - representerer to ulike perspektiver på hva som er sentralt med hensyn til retten til å gå til krig: pluralisme versus solidarisme. Det første ser staters sikkerhet som det grunnleggende i det internasjonale systemet. Gjensidig respekt for hverandres suverenitet skaper en orden alle har interesse av. Det er stater som er objekter i internasjonal lovgivning. Det andre perspektivet hevder at enkeltindivider har genuine rettigheter og man har rett og plikt til å gripe inn mot stater som nekter borgerne disse rettighetene. Her ses individene som objekter i internasjonal lov.
I analysen identifiseres hvordan hensynet til individet eller staten hevdes gjennom henholdsvis moralsk legitimering og legalisering. Det antas at det er mulig å identifisere normer gjennom analyse av tekst. Bakgrunnen er at det i internasjonal politikk er viktig å forsøke å rettferdiggjøre sine handlinger overfor andre aktører. Da er det viktig at aktørene bruker argumenter som flest mulig er enige om.
3. Analysens funn
For Bosnia dominerer de humanitære argumentene for intervensjon, hvor det legges stor vekt på grusomhetene sivilbefolkningen i Bosnia hadde vært utsatt for. Det handler om verdier og moral. Imidlertid advares det også i betydelig grad mot at situasjonen kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser.
For Kosovo dominerer de sikkerhetspolitiske argumentene, det er tydelig viktig å legalisere intervensjonen. Kosovo framstilles som en selvstendig enhet som har blitt intervenert av Serbia og frarøvet selvbestemmelsesrettigheter. Slik framstår konflikten som mellomstatlig og intervensjonen som en hjelp til staten Kosovo. Videre advares det mot videre sikkerhetspolitiske implikasjoner. Den humanitære krisen brukes som en tilleggslegitimering.
4. Konklusjon
Humanitære begrunnelser gir ikke tilstrekkelig legitimitet for intervensjon, heller ikke i en såpass ukontroversiell intervensjon som den i Bosnia. Det er viktig å kunne vise til sikkerhetspolitiske aspekter. Intervensjonene blir slik forsøkt legalisert, i stedet for utelukkende å gi dem moralsk legitimitet. Årsaken til at sikkerhetspolitiske begrunnelser er viktige kan være at man ikke har eller ønsker å utvikle, en doktrine for humanitær intervensjon. Konklusjonen er at humanitære forhold trolig ikke vil være tilstrekkelig grunn for å intervenere, og at det derfor vil være viktig å kunne vise til sikkerhetspolitiske aspekter for å forklare intervensjon. Trolig gjelder dette særlig overfor andre stater, for å vise disse at man selv respekterer andres suverenitet.
Likevel, den moralske legitimeringen har en stor plass. Også i den kontroversielle Kosovo-aksjonen, hvor faren for motreaksjoner fra andre stater gjorde at man skulle vente at det var mest viktig å hevde at det ble intervenert ut fra sikkerhetshensyn. Dette tyder på at heller ikke sikkerhetspolitiske forklaringer kan stå som selvstendige argumenter. Det var de humanitære forholdene som skapte oppmerksomhet om konfliktene i det internasjonale samfunnet, trolig var det viktig for aksepten herfra at moralske grunner ble angitt.
Normen som synes å gjelde for intervensjoner at det både må foreligge en humanitært sett alvorlig situasjon for sivilbefolkningen og en (potensielt) alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon for at en stat skal intervenere i denne typen interne konflikter. I forhold til tidligere kan det se ut som om det solidaristiske perspektivet er kommet mer til uttrykk gjennom det siste tiårets kollektive intervensjoner, men fremdeles må normen for intervensjon sies å være pluralistisk i stor grad.