Abstract
Oppgaven tar for seg en teori utviklet av Dietrich Rueschemeyer, Evelyne Huber Stephens og John D. Stephens i boken Capitalist Development and Democracy (1992), og teorien anvendes på kampen for demokrati og demokratiseringsprosessen i Sør-Afrika inntil 1994. Foruten å spore røttene til apartheid-regimet tilbake til slutten av 1800-tallet, forsøker jeg å gi en historisk gjennomgang av apartheid-regimets utvikling fra 1948 og fram til sammenbruddet, og å presentere opposisjonsbevegelsene mot regimet i Pretoria i en historisk sammenheng.
Hovedhypotesen i Rueschemeyer et al.s teori er at arbeiderklassen er den sterkeste drivkraften bak demokratisering, siden denne sosiale klassen har mest å tjene på deltakelse i den politiske prosessen, grunnet at den som underpriviligert vil kunne høste sosiale og økonomiske goder av en slik deltakelse. Min hypotese er at klassetilhørighet vil bety mindre for hvorvidt man er pro-demokratisk eller ikke i et etnisk splittet samfunn som Sør-Afrika. Dette viser seg å stemme i relativt stor grad, men gjennom oppgaven kommer det også klart fram at den afrikanske, urbane arbeiderklassen var blant de sterkeste støttespillerene til demokratibevegelsen etter at denne klassen etterhvert ble bedre organisert. En viktig hendelse for mobiliseringen og organiseringen av den afrikanske arbeiderklassen var at regimet i 1979 tillot afrikanske arbeidere å fagorganisere seg, og ga disse fagorganisasjonene retten til å forhandle med arbeidsgiverne.
Ettersom man ikke utelukkende kan støtte seg på at arbeiderklassen var den viktigste faktoren i demokratiseringen av Sør-Afrika, tar også oppgaven for seg andre forklaringsvariabler. Internasjonal fordømmelse og økonomiske sanksjoner, med etterfølgende økonomisk nedgang for det hvite mindretallet i landet, nevnes også som en viktig forklaring. Videre viser det seg at man i Sør-Afrika ikke bare kan tillegge arbeiderklassen æren for innføringen av demokratiet. Generelt skjedde det en mobilisering av det sivile samfunn blant de underprivilegerte (Afrikanere, fargede, indere) etter 1973 og særlig etter opprøret i Soweto i 1976. Mobiliseringen av det sivile samfunn førte til reformer under Botha fra 1978 og framover, men reformene bidro ikke til å temme eller kooptere anti-apartheid-organisasjonene i det sivile samfunn, tvert om. Midt på 1980-tallet var Sør-Afrika i en borgerkrigslignende tilstand, og tilnærmet uregjerlig. Arbeiderklassen bidro med sitt gjennom en enorm økning i antall streiker. Det må imidlertid presiseres at den hvite arbeiderklassen ikke bidro i så måte, tvert om. Undersøkelser viste at denne delen av samfunnet var den minst positivt innstilte til en demokratisering. Næringslivsledere i Sør-Afrika tok etterhvert initiativ til en dialog med ANC og andre anti-apartheid-organisasjoner med det mål for øyet å få et ord med i laget i et framtidig demokratisk Sør-Afrika. Etterhvert gjensto kun muligheten for forhandling, og etter at F.W. de Klerk overtok som president i 1989, ble dette gjort mulig.
Oppgaven tar også for seg personligheten Nelson Mandela i forbindelse med demokratiseringen, men det er først og fremst viktigheten av sterke organisasjoner i det sivile samfunn og den internasjonal fordømmelsen av apartheid-regimet som trekkes fram som de viktigste forklaringsvariablene.