Abstract
"EN ANALYSE AV "DEBT-FOR-NATURE SWAPS" I COSTA RICA".
Ved utgangen av 1992 hadde 15 gjeldstyngede utviklingsland inngått i alt 27 debt-for-nature swap avtaler med amerikanske miljøvernorganisasjoner og nordlige regjeringer. En sammenligning av de ulike debitorlandenes debt-for-nature swap programmer viser at Costa Rica har hatt relativt større suksess med avtalene enn de øvrige landene som har benyttet mekanismen når det gjelder (l) antall enkeltavtaler,(2) gjeldsbeløp benyttet i avtalene,(3) prosentandel av total kommersiell gjeld benyttet og (4) avtalenes økonomiske betingelser.
Denne oppgavens hovedmålsetting er å forklare hvordan det lille mellomamerikanske landet uten stor innflytelse i internasjonal politikk har kunnet oppnå et bedre resultat med debt-fornature swaps enn større og tilsynelatende mektigere land.
Utgangspunktet for analysen er at debt-for-nature landenes maktressurser er bestemmende for graden av suksess med avtalene. Analysens maktbegrep er bredt og omfatter ulike kilder til makt landene kan benytte seg av.
To hovedgrupper maktkilder inngår i det teoretiske rammeverket som blir anvendt. For det første blir kontekstuelle maktkilder studert. Disse maktkildene er ressurser som omgir debtfor-nature forhandlingene, og er knyttet til tre ulike maktbegrep: saksspesifikk, relasjonell og negativ makt. Før det andre blir prosessuelle maktkilder analysert. Dette er ressurser aktørene gjør bruk av i forhandlingsprosessen og kan oppfattes som ulike typer aktøratferd. To prosessuelle maktkilder blir vektlagt: koalisjonsbygging på tvers av nasjonale grenser og utøvelse av en entreprenørrolle. De kontekstuelle maktkildene kan oppfattes som ressurser staten som helhet besitter, mens de prosessuelle maktkildene er knyttet til aktører på subnasjonalt nivå og deres atferd. Analysen beveger seg derfor på to nivåer.
I alt 12 ulike variabler inngår i analysen av Costa Rica, 10 knyttet til konteksten og to til prosessen. Resultatene fra analysen viser at begge de to hovedtypene maktkilder har vært av betydning for landets suksess med debt for-nature swaps. Det kan også hevdes å ha eksistert en "arbeidsdeling" mellom de to typene maktkilder. De kontekstuelle variablene har vært nødvendige forutseninger for suksess med debt-for-nature swaps, men kan ikke bidra til å forklare hvorfor Costa Rica har hatt større suksess enn de øvrige landene, mens de prosessuelle variablene synes å ha vært utløsende faktorer for suksess. Dette hovedmønsteret funn er imidlertid ikke entydig. Enkelte av de kontekstuelle variablene kan også bidra til forståelsen av variasjoner i relativ suksess.
Det sammensatte teoretiske rammeverket som blir benyttet i analysen viser seg å være en fruktbar innfallsvinkel for å analysere debt-for-nature swaps i Costa Rica. Et slik sammensatt analyseopplegg er en bedre måte å belyse landets relative suksess på, enn en analyse av bare konteksten eller bare prosessen. Ved bare å ta hensyn til en av de to hovedtypene maktkilder ville viktig informasjon gått tapt. Det viser seg derfor i denne analysen å være fruktbart å studere ulike aspekter ved debt-for-nature swaps som gjør det mulig å operere på ulike politiske nivåer i en og samme analyse.