| dc.description.abstract | Temaet for oppgaven er staters økonomiske strategier i møtet med endringer i den globale økonomien. De endringene som danner bakteppet for oppgaven, har funnet sted gjennom 1980- og 1990-tallet, og kan gjennomgående karakteriseres som en handels-liberaliserende trend. Særlig små land er utsatt for sterkt press innenfor en slik trend; med relativt høy andel av verdiskapningen relatert til eksport og import vil de lett måtte tilpasse seg større aktørers krav om markedsåpning for å opprettholde eksporten til nøkkelmarkeder.
Caset oppgaven bygger på er hentet fra Den dominikanske republikk, en liten stat i det karibiske basseng. I perioden 1997-1999 gjennomførte landet forhandlinger med det mellomamerikanske frihandelsområdet MCCA og det karibiske CARICOM. Avtalene som ble inngått er utgangspunktet for oppgavens analyse. Oppgaven diskuterer forholdet mellom systemnivåfaktorer og nasjonale faktorer i å forklare hvorfor avtalene ble inngått, og har som utgangspunkt en antakelse om at systemnivået er utilstrekkelig i å forklare den løsningen som er valgt.
Oppgavens teoretiske rammeverk er hentet fra Peter Gourevitch, som søker å forklare staters liberale eller proteksjonistiske utenriksøkonomiske strategier gjennom å inkludere både det nasjonale og det internasjonale nivået i sin forklaringsmodell. Med basis i dette rammeverket defineres det tre uavhengige variabler, endringer i internasjonale økonomiske rammebetingelser, statsstruktur presidentens rolle, og kontakt embetsverk næringsliv, som basis for å forstå den avhengige variabelen, valget av regionale frihandelsavtaler. I presiseringen av de uavhengige variablene er det videre trukket inn to supplerende teoribidrag. Det ene, om nypatrimonialisme, benyttes til å diskutere presidentens rolle i Den dominikanske republikk, mens Peter Evans forankret autonomi blir utgangspunkt for å diskutere forholdet mellom embetsverk og næringsliv.
Oppgaven konkluderer med at endringene i økonomiske rammebetingelser for Den dominikanske republikk kun til en viss grad kan forklare den strategien landet har fulgt. Strategien framstår til dels som en tilpasning til endringer i landets relative konkurransefordeler på USA-markedet og planene om et framtidig amerikansk frihandelsområde. I tillegg legger frihandelsavtalene grunnlag for en sterkere posisjonering for kommende forhandlinger i WTO-systemet, idet de har lagt grunnlaget for en samordning av synspunktene til landene i det karibiske basseng.
Caset viser imidlertid at utvikling på nasjonalt plan er vel så viktig for å forklare den strategien Den dominikanske republikk har valgt. Frihandelsforhandlingene er blitt brukt som virkemiddel til modernisering av statsadministrasjonen, både i form av lovverk, organisering og kontakt mot næringslivet. I tillegg har regjeringen lagt ned mye krefter i å motivere næringslivet til økt satsing på eksportmarkedet. Dette har de gjort gjennom å inkludere næringslivets representanter i forhandlingsprosessen, og gjennom delegasjons-besøk til nabolandene synliggjøre at dominikansk næringsliv har reelle muligheter til å lykkes på disse markedene, og slik kompensere for økt konkurranse på hjemmemarkedet.
Den konsensus blant næringslivets representanter som er oppnådd gjennom forhandlingsprosessen er et resultat av to faktorer. For det første har presidentens aktive initierende rolle vært viktig. Med en uttalt vilje til å bringe landet inn på den internasjonale og regionale arena etter mangeårig isolasjon, har han i kraft av å være nasjonens far betydd mye på det holdningsendrende plan, idet han har gitt dominikanere tro på sin plass i en globalisert tid. Han har i tillegg vist vilje til å bryte med nypatrimoniale trekk ved statsapparatet, idet han tillot en reell delegering av ansvaret for forhandlingene til den delegasjonen i Utenriksdepartementet som skulle føre dem. For det andre har forhandlingsdelegasjonen gjennom sin virkemåte gitt næringslivets representanter et eierforhold til de framforhandlede avtalene, gjennom grundige konsultasjoner og likebehandling av ulike økonomiske aktører. Den profesjonalitet som har preget delegasjonens arbeid, har bidratt til å endre næringslivsaktørenes holdninger til prosessen som pågikk, og hvordan de kunne utnytte de mulighetene avtalene gir. Slik har staten gjennom forhandlingene fungert som en industriell entreprenør, dette i samsvar med forutsetningene i det teoretiske bidraget om forankret autonomi . | nor |