Abstract
Utgangspunktet for denne oppgaven er den omstillingsprosessen Universitetet i Oslo (UiO) gjennomgikk i perioden 1995- 1997. Fokus i fremstillingen ble rettet mot det prosjektet som ble initiert i denne perioden. Hensikten med prosjektet var en omfattende gjennomgang av ressursbruken ved UiO, og det fikk navnet "Effektiviseringsprosjektet." Bakgrunnen for reformene var å sørge for en best mulig utnyttelse av ressursene ved UiO. Spesielt var det administrasjonens ressursbruk som skulle gjennomgås. De ressursene man klarte å frigjøre ved en slik gjennomgang skulle benyttes til å styrke primæraktivitetene ved universitetet.
I denne oppgaven har jeg tatt for meg de organisatoriske aspektene ved disse reformene. Kjernen i denne fremstillingen er en studie av den prosessen som utspant seg i forbindelse med gjennomføringen av Effektiviseringsprosjektet. Jeg har primært tatt for meg defineringsaspektet ved denne omstillingen. Jeg ville forsøke å belyse hva som preget organisasjonstenkningen bak denne omorganiseringsprosessen. Det jeg ønsket å analysere var hvordan deltakerne i prosessen reflekterte over denne omstillingen, og hvilke problemer og løsninger som kom frem som et resultat av deltakernes standpunkter under prosjektgjennomføringen. Jeg håper dette vil kunne gi et bilde av hva som var de sentrale drivkreftene og utviklingstendensene i denne prosessen, og hvordan dette la føringer på utfallet av Effektiviseringsprosjektet. Dette ledet til følgende hovedproblemstilling:
" Hva kan forklare den prosessen som fant sted under gjennomføringen av Effektiviseringsprosjektet?"
Problemstillingen ble analysert med utgangspunkt i tre ulike organisasjonsteoretiske perspektiver, og de vil kunne gi alternative og overlappende tolkningsmuligheter for denne prosessen. Spørsmålet var om Effektiviseringsprosjektet kan forstås som endringer som er et resultat av rasjonell problemløsning ut fra et instrumentelt organisasjonsperspektiv, at det er et resultat av naturlig tilpasning for å sikre universitetets overlevelse ut fra et kulturelt organisasjonsperspektiv, eller som et resultat av myteimitasjon for å oppnå legitimitet fra omgivelsene ut fra et imitasjonsperspektiv. Ut fra disse tre teoretiske perspektivene kom jeg med følgende tre hovedantakelser:
"Effektiviseringsprosjektet var et rasjonelt svar på de utfordringer universitetet stod overfor, og organisasjonsendringen var et resultat av instrumentell problemløsning."
"Effektiviseringsprosjektet kan ses som en gradvis tilpasning til indre og ytre omgivelser for å sikre universitetorganisasjonens eksistens."
"Utfallet av Effektiviseringsprosjektet var et resultat av press fra omgivelsene om å følge de rådende normer for hvordan vellykkede organisasjoner skal være."
Hovedfunnene fra analysen kan oppsummeres i følgende punkter:
- Initiativet til reformene kom fra den politisk- administrative ledelse.
- Hovedmålsetningene bak reformene var relativt klart definert.
- Det var en relativt klar mål- middel- tankegang i organisasjonsløsningene.
- Lignende reformer skjer ved flere universiteter i samme periode.
- Reformene samsvarer med dominerende organisasjonsstrukturer i andre offentlige organisasjoner.
- Omfattende motstand mot reformene oppstod som en følge av motsridende interesser, normer og verdier under prosjektgjennomføringen.
Ut fra de hovedfunnene jeg kom frem til i analysen kunne alle de tre teoretiske perspektivene forklare sentrale trekk ved prosessen som oppsto i kjølvannet av Effektiviseringsprosjektet. I en slik sammenheng viste det seg at de både hadde en forklaringskraft for hver sine fenomen i prosessen, men at de også overlappet og utfylte hverandre i beskrivelsen av utviklingsforløpet.