| dc.description.abstract | Denne oppgaven har hatt borgerkrigene i Zaire/Den Demokratiske Republikken Kongo (DRK) som fokus, og oppgavens problemstilling har vært som følger:
Hvorfor bidrar regimene i Uganda, Rwanda, Angola, Zimbabve, Namibia, Sudan og Chad til en regionalisering av borgerkrigene i Zaire/Den Demokratiske Republikken Kongo?
Oppgaven har videre fokusert på regimesikkerhet. Tre underhypoteser har vært fremsatt for å teste en hovedhypotese. Underhypotesene har omhandlet politiske, økonomiske og etniske forhold, hvorvidt disse har vært avgjørende for de ulike regimenes intervensjon i Zaire/DRK Hovedhypotesen som har vært testet i oppgaven har vært som følger:
Regimene i Uganda, Rwanda, Angola, Zimbabve, Namibia, Chad og Sudan deltar i borgerkrigene i Zaire/DRK for å sikre sin interne posisjon!
Den første borgerkrigen startet i Oktober 1996, og hadde sitt utspring i Kivu-provinsen i det østlige Zaire. Rwanda, Uganda og Angola støttet opprørsbevegelsen Alliances des Forces Démocratiques du Congo-Kinshasa. Opprøret førte til at president Mobutu i Zaire ble styrtet. Etniske forhold var en viktig drivkraft i denne borgerkrigen. Banyamulengetutsiene i syd-Kivu hadde stått i fremste rekke under opprøret.
Likevel var det ønsket om å hindre opprørsbevegelser å bruke zairsk territorium som bases om var motivet for Rwanda, Uganda og Angola til å støtte AFDL. I tillegg veide økonomiske forhold tungt. Zaires mange naturressurser, og ønske om å kontrollere disse må også sees som et viktig motiv for deltakelse i borgerkrigen. Et utvidet sikkerhetsperspektiv har derfor vært viktig å operere med i tilknytning til problemstillingen.
Etter at Mobutu hadde blitt styrtet ble forholdene i Zaire, nå DRK roligere. Regimene som hadde støttet AFDL fikk bedret sin sikkerhet knyttet til politiske, økonomiske og etniske målsettinger. Etter en tid forverret imidlertid disse forholdene seg grunnet den nye president (Kabila) sin politikk, og igjen ble Banyamulengtutsienes situasjon i Kivu forverret. Det var klart for et nytt opprør, igjen med Banyamulengetutsiene i spissen. Rwanda og Uganda støttet opprørsbevegelsen Rassemblement Congolais pour la Démocratie i deres kamp om å styrte Kabila. Kabila hadde støttespillere i Angola, Zimbabve, Namibia, Chad og Sudan. Denne borgerkrigen som startet i August 98 hadde et mer komplekst interessebilde da flere aktører kom på banen.
Rwanda og Uganda hadde de samme motivene som ved opprøret mot Mobutu, det samme kan sies om Angola, til tross for at de nå støttet Kabila. Zimbabve og Namibias deltakelse hadde mer eller mindre kun økonomiske formål. Dette viser hvordan afrikanske staters uklare skille mellom den offentlige og privat sfære gjør seg gjeldende på utenriks- og sikkerhetspolitikk i Afrika sør for Sahara. Chads deltakelse må sees i et allianseøyemed for Kabila. Når det gjelder Sudan må deres inntreden sees i sammenheng med deres konflikt ovenfor Uganda, de støtter opprørsbevegelser som er fiendtlige mot Uganda da de mener Uganda støtter opprørere i sør-Sudan.
Konklusjon: Et sammensurium av interesser fører til at regimene i Rwanda, Uganda, Angola, Zimbabve, Namibia, Chad og Sudan har deltatt i borgerkrigene i Zaire/DRK.
Begge parter i borgerkrigene har brukt etnisitet som middel for å oppnå politiske og økonomiske målsettinger.
Med andre ord har alle underhypotesene forklaringskraft i henhold til oppgavens hovedhypotese. Derfor har oppgavens problemstilling blitt besvart ut i fra tanken om et utvidet sikkerhetsbegrep. | nor |