| dc.description.abstract | Det norske partisystemet ble gjennom 1970- og 80-årene beskrevet som et toblokk system, der en sosialistisk- og en borgerlig blokk konkurrerte om regjeringsmakten. Endringer i samarbeidsmønstre mellom partiene, og i velgernes oppfatning av partienes plassering i konfliktstrukturen, tydet imidlertid på at en slik beskrivelse av partisystemet ikke lenger var dekkende på 1990-tallet. Tema i denne oppgaven har vært en studie av partiavstander på parlamentsnivå på 1990-tallet.
Tre problemstillinger søkes belyst i denne oppgaven. For det første; Hvilke politiske dimensjoner strukturerte det norske partisystemet på 1990-talle?. For det andre; Hvordan plasserte de ulike partiene seg i forhold til disse dimensjonene? For det tredje; Hvilke koalisjonsalternativer avtegner seg når de politiske avstandene mellom partiene legges til grunn?
Koalisjonsteori, der politisk avstand inngår som den sentrale variabelen, utgjør det teoretiske rammeverket for oppgaven. Oppgavens problemstillinger blir belyst ved hjelp av data fra partienes programmer, fra voteringer i Stortinget, og fra fraksjonsmerknader i komiteinnstillingene fra Stortingets fagkomiteer. En kvantitativ innholdsanalyse av partiprogrammene for stortingsperiodene 1989-93, 1993-97 og 1997-2001 ligger til grunn for å definere de relevante politiske dimensjonene i partisystemet. Faktoranalyse av innholdet i partiprogrammene tydet på at tre politiske dimensjoner var sentrale for partikonkurransen på 1990-tallet; En høyre-venstre dimensjon, en religiøs-sekulær dimensjon og en urban-rural dimensjon.
Analyser av avstander langs høyre-venstre dimensjonene viste at partisystemet på 1990- tallet best kunne beskrives som et treblokk system. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti framsto som en blokk på venstresiden. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre utgjorde en sentrumsblokk gjennom hele 1990-tallet. På høyresiden var avstanden mellom Fremskrittspartiet og Høyre betydelig fram til 1997, men ble klart mindre ved at Høyre beveget seg mot Fremskrittspartiet i 1997. Avstanden mellom de tre blokkene var relativt stabile gjennom hele 1990-tallet. Basert på avstandene slik de kom til uttrykk i partiprogrammene, så det ut som om det politiske tyngdepunktet mot slutten av 1990-tallet lå et sted mellom Arbeiderpartiet og Sentrum. Jeg har derfor konkludert med at en sentrum-venstre koalisjon ser mer nærliggende ut enn en ny borgerlig koalisjon.
Langs den religiøs-sekulære dimensjonen kom avstandene først og fremst til uttrykk mellom Kristelig Folkeparti på den ene siden, og de øvrige partiene på den andre. Avstanden mellom Kristelig Folkeparti og de øvrige partiene var betydelige gjennom hele 1990-tallet. Jeg har imidlertid pekt på at dette er et resultat av at Kristelig Folkeparti vektlegger denne dimensjonen, mens de fleste andre partiene forholder seg mer eller mindre passive til den. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som skilte seg ut som en klar motpol til Kristelig Folkeparti mot slutten av 1990-tallet. Jeg har antydet at avstander langs denne dimensjonen vil kunne vanskeliggjøre en politisk koalisjon der både Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet inngår.
Avstandene langs den urbane rurale dimensjonen kom først og fremst til uttrykk mellom Senterpartiet på den ene siden, og de øvrige partiene på den andre. Venstre og Kristelig Folkeparti var de partiene som lå nærmest Senterpartiet mot slutten av 1990-tallet. De fire andre partiene framsto som klart mer urbane.
Analysene av voteringene i Stortinget og fraksjonsmerknadene i fagkomiteene tydet på at forholdet mellom flere av partiene endret seg vesentlig på 1990-tallet. På venstresiden var det en klart tendens til at avstanden mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti økte på begynnelsen av 1990-tallet. Avstanden ble imidlertid mindre igjen fra midten av 1990-tallet. Jeg har antydet at motstridende syn i EU-saken kan være forklaringen.
Når det gjelder forholdet mellom de borgerlige partiene, bekreftet analysene av voteringer og fraksjonsmerknader inntrykket av en betydelig avstand mellom de tidligere samarbeidspartiene. Spesielt framsto avstandene mellom Høyre på den ene siden, og Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på den andre, som betydelige. Den betydelige avstanden mellom partiene framstår som en forklaring på hvorfor det borgerlige samarbeidet aldri ble gjenopptatt på 1990-tallet. Jeg har imidlertid understreket at også klimaet som ble skapt av EU-kampen må ta sin del av skylden .
Mens analysene av voteringene og fraksjonsmerknadene avdekket betydelige avstander mellom Høyre og sentrumspartiene, framsto de tre sentrumspartiene i langt større grad samlet. Data fra voteringer og fraksjonsmerknader bekreftet således inntrykket fra partiprogrammene.
Analysene av voteringer og fraksjonsmerknader tydet på at tyngdepunktet i norsk politikk mot slutten av 1990-tallet lå ett sted mellom Arbeiderpartiet og sentrum. Jeg har derfor konkludert med at en sentrum-venstre koalisjon ser mer nærliggende ut enn en ny borgerlig koalisjon når partiavstandene legges til grunn. | nor |