Abstract
Fram til midten av 80-tallet var spørsmålet om menneskelig innflytelse over det globale klimaet overveiende et vitenskapelig anliggende. I dag er det et aktuelt og prioritert politisk spørsmål. Ministere og statsoverhoder fra de fleste av verdens stater kommer nå sammen til årlige partsmøter for å diskutere tiltak for å styrke Klimakonvensjonen fra 1992 og Kyotoprotokollen fra 1997, og vi snakker i dag om et globalt klimaregime. Hva er drivkraften bak denne prosessen? Hva er det som knytter vitenskapelig kunnskap til politiske beslutninger?
I følge Peter Haas kan bestemte nettverk spille en rolle som agenter som bringer kunnskapen til de politiske beslutningsarenaene. Slike epistemiske fellesskap defineres som "...networks of professionals with recognized expertise and competence in a particular domain and an authoritative claim to policy-relevant knowledge within that domain or issue-area".
Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvorvidt det gir mening å snakke om et epistemisk fellesskap om klimaendring, og vurdere i hvilken grad et eventuelt fellesskap kan bidra til å forklare den politiske utviklingen. Oppgaven kretser rundt to hovedspørsmål:
I hvilken grad finnes det et epistemisk fellesskap om klimaendring?
I hvilken grad har epistemiske fellesskap hatt betydning for dannelsen og utviklingen av det internasjonale klimaregimet?
Oppgaven konkluderer med at en kan ane konturene av et epistemisk fellesskap som er basert i FNs klimapanel (IPCC), der det råder konsensus om visse grunnleggende ideer og verdier blant organisasjonens viktigste enkeltpersoner og bidragsytere. Det er mest fruktbart å tenke seg at det kan finnes grader av epistemiske fellesskap. Slike nettverk oppstår ikke plutselig, men utvikler seg over tid; tidlig i prosessen var det for eksempel mest hensiktsmessig å snakke om intellektuelt lederskap. Dannelsen av IPCC ga det vitenskapelige samarbeidet en klarere struktur og fasthet, og bidro dermed til å trekke deltakerne i den vitenskapelige prosessen tettere sammen.
Oppgaven finner videre at det har vært en vekselvirkning mellom det epistemiske fellesskapet, IPCC og regimeprosessen. For det første var idéen om å opprette et mellomstatlig klimapanel i FN-regi først og fremst politisk betinget, og IPCC kan forstås et resultat av den politiske prosessen. For det andre har den formelle rammen som IPCC gir vært med på å forme det epistemiske fellesskapet. Det løsere og mer uformelle nettverket som eksisterte i forkant av IPCC-prosessen kunne neppe skapt den brede vitenskapelige konsensusen vi ser i dag. For det tredje har det epistemiske fellesskapet hatt en viss innflytelse over den politiske regimeprosessen. Innflytelsen var størst i de tidlige fasene av prosessen (agendadannelse) og avtok ettersom reelle politiske forhandlinger satte igang. IPCC unike institusjonelle struktur ser ut til å ha spilt en stor rolle for staters / forhandlernes aksept av de fakta de blir presentert for gjennom klimapanelets rapporter. Vi konkluderer derfor med at institusjonalisering har vært en nødvendig betingelse for at det epistemiske fellesskapet blir oppfattet som en legitim kunnskapsformidler og dermed har fått tilgang til den internasjonale politiske forhandlingsprosessen.