Fastsettelse av folketrygdens uførepensjon : et spørsmål om fordelingsrettferdighet?

Abstract

Denne hovedoppgaven fokuserer på om det er rettferdig at uføre har mindre innflytelse over fastsettelsen av sin uførepensjon, under trygdeoppgjøret, enn statsansatte har over fastsettelsen av sin lønn under lønnsoppgjøret i staten. Nærmere bestemt diskuterer jeg; hvilke argumenter som er gyldige og bør vektlegges når vi skal vurdere om det er rettferdig med ulik innflytelse over fastsettelsen av uførepensjon og lønn (oppgavens problemstilling).

Problemtillingen er valgt fordi uførepensjon og lønn er knappe goder med store konsekvenser for individers liv. Derfor er det ekstra viktig at institusjonene som fastsetter disse godene er rettferdige. Fastsettelsen av folketrygdens uførepensjon er ikke vurdert på denne måten tidligere. Relativt få normative undersøkelser empirisk forankret, selv om det etter hvert har kommet flere viktige undersøkelser som tar utgangspunkt i velferdstatens fordeling av knappe goder. Av den grunn er det også faglig ufordrende å foreta slike normative vurderinger.

Oppgavens teoretiske perspektiv tar utgangspunkt i en liberalistisk rettferdighetsoppfatning om at alle mennesker er moralsk likeverdige og har krav på lik behandling. Her bygger jeg på Kymlicka og andre liberalistiske rettferdighetsteoretikere. Med utgangspunkt i dette perspektivet diskuterer jeg hvilke fordelingsprinsipper som bør vektlegges for å ivareta idealet om å behandle individer som likeverdige. De tre fordelingsprinsippene som diskuteres er forankret i individers behov eller ytelser. Disse har stått sentralt i rettferdighetsdiskusjoner generelt og representerer til dels motstridene perspektiver på hvilke egenskaper som er moralsk relevante; 1) behovsprinsippet: som krever at rettferdige fordelinger må oppfylle individers legitime behov, 2) fortjenesteprinsippet: som krever at rettferdige fordelinger må belønne individer som har bidratt til å fremskaffe et verdifullt gode og 3) produktivitetsprinsippet: som krever at den fordelingen som frembringer mest av det godet som ønskes maksimert skal benyttes.

Konklusjonen ble at vi bør benytte fordelingsprinsipper som fører til fordelinger som respekterer individers valg og kompenserer for omstendigheter de ikke selv har valgt. Derfor bør vi benytte en vid definisjon av fortjenesteprinsippet som belønner resultatet av fortjenstfulle handlinger og en snever definisjon av behovsprinsippet. I følge en vid definisjon av fortjenesteprinsippet har den som yter en fortjenstfull handling krav på en belønning, eller motytelse som kan være et annet gode enn individet bidro til. I følge en snever definisjon av behovsprinsippet må behovsresonnementer forankres i en kollektiv oppfatning av hva folk trenger. Dermed sikrer fortjenesteprinsippet fordelinger som respekterer individers valg ved å kreve belønning for fortjenstfulle handlinger, mens behovsprinsippet ikke belaster individer kostnadene av ufortjente omstendigheter når det kompenserer for dem. Videre konkluderte jeg med at vi bør sørge for at institusjoner er effektive og legitime når vi ønsker å virkeliggjøre et formål og sikre oppslutning om det. I den forbindelse bør produktivitet vurderes som et effektivitetshensyn. Vi bør også vurdere om rettferdighets-, legitimitets- og effektivitetskravene bør lempes på for å kunne virkeliggjøre flere prioriterte formål. Med effektivitet menes her god mål-middel sammenheng, med legitimitet at de berørte; 1) etterlever institusjonens regler, 2) er enig i oppfatningene som rettferdiggjør den og 3) at den er i overensstemmelse med eksisterende lover og regler og 4) at det kan gis en gyldig normativ begrunnelse for institusjonen ved hjelp av grunnleggende rettferdighetsprinsipper.

Metoden som benyttes er normativ argumentasjon, og en begrenset variant av Rawls metode for reflektert likevekt. Dette innebærer at moralske enkeltstandpunkter, generelle prinsipper og bakgrunnsteorier veies mot hverandre, justeres og tilpasses hverandre. Jeg har også benyttet kasuistisk metode. Statsansattes innflytelse over fastsettelsen av lønn under lønnsoppgjøret i staten er benyttet som et paradigmatisk eksempel, uføres innflytelse over fastsettelsen av uførepensjon er sammenliknet opp mot. Beskrivelsen av folketrygdens uførepensjon, lønnsoppgjøret og trygdeoppgjøret bygger på foreliggende data. Argumentasjonen for hvilke behov og ytelser som kjennetegner uførepensjonister og statsansatte bygger dels på levekårsundersøkelser og dels på ulike forskningsrapporter.

Konklusjon; når vi skal vurdere om det er rettferdig med ulik innflytelse over fastsettelsen av uførepensjon og lønn bør vi vektlegge argumenter som vurderer individenes behov for denne innflytelsen og hvilke fortjenstfulle handlinger de bidrar med. Dessuten bør argumenter om effektivitets og legitimitets hensyn vektlegges. Dette er det sannsynligvis relativt stor konsensus om. Det er det sannsynligvis også for å benytte en snever definisjon av behovsprinsippet. Derimot er den vide definisjonen av fortjenesteprinsippet mer kontroversielt. Akkurat hvilke behov og handlinger som bør vektlegges og hvorvidt det er effektivt og legitimt å øke uføres innflytelse er det sannsynligvis også stor uenighet om. Jeg har imidlertid argumentert for at innflytelse over fastsettelsen av folketrygdens uførepensjon er viktig for å dekke uføres behov for innflytelse over egen livssituasjon, en inntekt og sosial anerkjennelse. Andre velferdsgoder og innflytelseskanaler kan neppe kompensere for denne innflytelsen. Ut fra en samlet vurdering av uførepensjonisters og statsansattes fortjenstfulle handlinger (7.2), behov (7.3), effektivtiets- (8.1) og legitimitetshensyn (8.2) er konklusjonen at det er rettferdig, men foreløpig ikke gjennomførbart å øke uføres innflytelse.