Politiske virkemidler i energipolitikken : en innholdsanalyse av norske valgprogrammer i perioden 1969-1997

Abstract

Hovedoppgavens mål var å undersøke hvilke politiske virkemidler som nevnes i valgprogrammer. Dette ble belyst ut fra seks besvarte spørsmål:

I hvilket omfang blir de ulike politiske virkemiddel nevnt i energipolitikken?

Hvilke politiske virkemiddel nevnes ved ulike mål i energipolitikken.

Hvordan vektlegger de enkelte parti energipolitikken?

Vektlegger de politiske partiene energipolitiske mål forskjellig?

Hvordan har energipolitikken blitt vektlagt over tid fra 1969 1997.

Hvordan vektlegges ulike energipolitiske mål i valgprogrammene fra 1969- 1997?

For å svare på disse er det brukt innholdsanalyse. Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste har gitt ut en samling av alle norske valgprogrammer på cd-rom, som har vært hovedkilden og utgangspunktet for analysen. Innholdsanalysens hovedidè er at jo oftere et politisk virkemiddel er nevnt jo mer vektlegges det av nevneren. Innholdsanalysen er utført både kvalitativt og kvantitativt. Den kvalitative delen består i å tolke om utsagn er politiske virkemidler og i tilfelle hva slags type virkemiddel. I etterfølgende kvantitativ analyse telles virkemidlene i ulike kategorier og sammenhenger. Avslutningsvis tolkes resultatene.

Reliabilitetstesting er gitt mye plass. Alt materialet er kodet to ganger uavhengig av hverandre.

Ulf Torgersen og Torstein Eckchoff sine definisjoner av politiske virkemidler var utgangspunktet for klassifiseringen av virkemidlene.

Resultatene av analysen viser at de politiske virkemidlene som vektlegges desidert mest i valgprogrammene er de økonomiske og fysiske. Når energipolitikken deles i to grupper mål - tilknytting til energiøkonomisering, eller ikke - viser det seg at målene som er tilknyttet energiøkonomisering vektlegger økonomiske virkemidler mest og i den andre kategorien nevnes fysiske virkemidler oftest.

De politiske partiene vektlegger energipolitikken relativt jevnt når vi tar utgangspunkt i hvor ofte de nevner politiske virkemidler, men Sp skiller seg ut ved å nevne politiske virkemidler oftest og FrP ved å vektlegge energipolitikken minst. De fleste partiene heller til å vektlegge energiøkonomisering høyere enn andre energipolitiske mål. FrP nevner nesten ikke virkemidler med energiøkonomisering som mål. Ap nevner virkemidler knyttet til andre energipolitiske mål oftere enn virkemidler knyttet til energiøkonomi, men nevner likevel dem tilknyttet energiøkonomisering omtrent like ofte som flertallet av de andre politiske partiene. Sp skiller seg ut ved å vektlegge begge målene høyt, men likevel energiøkonomisering høyest.

Vektlegging av energipolitikken, målt i nevninger av politiske virkemidler, økte markant i 1977. Den økte deretter ytterligere i følgende valgperiode for så å holde seg relativt stabil til 1997, da den nesten ble fordoblet.

Virkemidler knyttet til andre energipolitiske mål enn energiøkonomisering har en relativ liten del av denne kategoriens nevninger før 1981. Politiske virkemidler knyttet til energiøkonomisering kommer først i 1977. Fra 1981 øker andelen nevninger innenfor kategorien av energiøkonomisering som mål, mens det motsatte skjer for den andre kategorien. Denne trenden blir motsatt i 1993; mens 1997 er året da begge kategoriene har prosentvis flest nevninger.