En prosesstudie av Blaalid- utvalgets gjennomgang av regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie

Abstract

Denne oppgaven er en prosesstudie av det såkalte Blaalid utvalget, NOU 1998:15. De to teoretiske perspektivene som er blitt benyttet var knyttet til en forventning om at de ville være komplementerende for å forstå en slik prosess. Begge perspektivene er handlingsorienterte, men de har et forskjellig syn på menneskelig handling . Forhandlingsperspektivet ser aktørene som rasjonelle individer, som vil ha en klar strategi for å fremme organisasjonenes på forhånd fastsatte preferanser. Disse preferansene antas ikke å bli påvirket av selve arbeidet i utvalget. I lys av dette var antagelsen at innstillingen vil avspeile det relative styrkeforholdet mellom de ulike organisasjonene. Det nyinstitusjonelle perspektivet åpner for at aktørenes preferanser har en dynamisk karakter og at disse derfor vil bli påvirket gjennom interaksjonen i utvalget. I tråd med dette forventer man at innstillingen vil være mer enn minste felles nevner av de involverte organisasjonenes interesser. Et spørsmål om politisk analyse i lys av disse to perspektivene vil derfor bli om et observert mønster for politisk atferd er et resultat av strategisk atferd eller fra rimelig enighet mellom sosiale aktører i en politisk diskurs?

Problemstillingen er: Hva kjennetegner prosessen rundt Blaalid-utvalgets forslag til reform av struktur for fastlegging av arbeidsmarkedspolitikken?

Oppgavenes analyse baserer seg på selve innstillingen (NOU 1998: 15), Ot. prp 70 1998-99, høringsuttalelser fra de ulike organisasjonene og intervjuer med fire av utvalgsaktørene og en av sekretærene i utvalget. Dette har resultert i en del interessante funn som belyser de ulike teorienes forklaringskraft. I tråd med forventningene er det tegn til at det er trekk ved en utvalgsprosess som ikke fanges opp av forhandlingsperspektivet. Man kan si at forhandlingsperspektivet overvurderer de involverte organisasjonenes evner og muligheter til å på forhånd legge opp en strategi, basert på organisasjonenes interesser, før arbeidet i utvalget tar til. De viktigste funnene kan oppsummeres slik:

1. Organisasjonene er ikke rasjonelle aktører. 2. Organisasjonene er ikke ensartede aktører. 3. Tidsknapphet øker sannsynligheten for at man godtar forslag som settes fram i utvalget 4. Sekretærene og lederen har stor innflytelse, slik at innstillingen blir mer enn minste felles nevner, utfra de ulike organisasjonenes interesser. 5. Organisasjonene ønsker å framstå som ansvarlige aktører og dette øker sannsynligheten for at de går inn for løsninger som har et bredere interesse felt enn de organisasjonene strengt tatt representerer.