Europeisering gjennom overvåking : en studie av ESAs opprettelse og virkemåte

Abstract

Tema og problemstilling: Denne studien omhandler EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTAs Surveillance Authority). Organet ble etablert for å kontrollere gjennomføringen av EØS-avtalen, og opprettelsen representerte noe politisk nytt for EFTA-landene. For første gang ble det etablert en overnasjonal institusjon med direkte myndighet overfor både private og offentlige rettssubjekter.

I studien belyser jeg både hvordan EFTAs overvåkningsorgan ble opprettet og hvordan organet fungerer i dag. Jeg stiller to overordnede spørsmål:

1. Hva kjennetegner og forklarer ESAs opprettelse?

2. Hva kjennetegner og forklarer ESAs virkemåte?

Jeg benytter jeg meg av to teoretiske perspektiver som primært fungerer supplerende: Intergovernmental teori og ny-institusjonell teori. På bakgrunn av perspektivene utleder jeg ulike forventninger til det empiriske materialet, og det er særlig spenningsforholdet mellom nasjonale interesser på den ene siden og faktorer av mer institusjonell karakter på den annen som står sentralt.

Hovedfunn: Opprettelsesprosessen: Studien viste at både intergovernmental og ny-institusjonell teori bidro til å kaste lys over sider ved ESAs opprettelsesprosess. I tråd med et intergovernmentalt perspektiv kunne prosessen langt på veg forstås ut fra nasjonale interesser og innbyrdes maktforhold, og det var særlig statsrettslige skranker og EF-sidens dominerende posisjon som spilte inn. Prosessen kunne også til en viss grad forstås ut fra de institusjonelle normer som eksisterte i beslutningstakernes omgivelser. EU-systemet tilbød legitime løsninger for overvåkningsvirksomhet, og i tråd med et ny-instistusjonelt perspektiv fungerte disse normene preferansedannende for EFTA-landenes representanter.

Virkemåte: I forhold til ESAs virkemåte kunne ESA sies å oppvise en form for åpenhet og fleksibilitet overfor nasjonale ønsker. ESA kunne sies å være villig til å strekke seg for å komme nasjonale behov i møte blant annet for å bygge opp under et godt samarbeidsklima mellom organisasjonen og nasjonale myndigheter. Imidlertid var dette et bilde som måtte nyanseres og suppleres. Studien viser også at nasjonale myndigheter i liten grad hadde kontroll over ESAs virksomhet, og ESA lot seg ikke presse til å gå frem på en bestemt måte. Dersom ESA kom nasjonale behov i møte, skjedde det på egne premisser, ut fra egne prosedyrer og egen logikk. Organisasjonen kunne sies å ha etablert en institusjonell egentyngde, og en slik selvstendig og til dels rutinisert beslutningsatferd i ESA passet godt innenfor en ny-institusjonell forståelsesramme.

Studien viser at ESA setter rammer og grenser for nasjonal politikk og utfordrer myndighetenes tradisjonelle styringsmuligheter. Nasjonale myndigheter må forholde seg til et overnasjonalt organ som setter EUs praksis og retningslinjer foran individuelle nasjonale ønsker. De må også forholde seg til et juristdominert organ som i stor grad resonnerer ut fra en juridisk logikk.