Demokratisk intervensjon : en analyse av utfordringer for politisk deltakelse i Guatemala

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i den økende tendensen i det internasjonale samfunn til aktivt å fremme demokrati i tidligere ikke-demokratiske land. Temaet belyses i et casestudium. Jeg tar for meg konsolideringen av demokrati i Guatemala. Konsolideringsprosessen i Guatemala er knyttet til implementeringen av de omfattende fredsavtalene som ble endelig undertegnet i 1996. I avgrensningen har jeg valgt å fokusere på et sentralt mål i avtalene og en forutsetning for konsolideringen; bred og effektiv deltakelse i det politiske samfunn. Jeg identifiserer formelle og uformelle utfordringer knyttet til deltakelse i landet. Med utgangspunkt i utfordringene diskuterer jeg hvilke muligheter og begrensninger FNs misjon i landet, MINUGUA, har som ekstern aktør til å påvirke. MINUGUA er i en særstilling gitt sitt verifiseringsmandat knyttet til implementeringen av fredsavtalene.

Jeg gjør innledningsvis rede for forventninger knyttet til hva jeg vil finne. I første rekke forventer jeg å finne spesielt mange og grunnleggende utfordringer for bred og effektiv deltakelse i Guatemala gitt landets politiske fortid. I neste rekke forventer jeg at det vil være lettere for MINUGUA å imøtekomme utfordringer knyttet til formelle og institusjonelle hindre for deltakelse, enn til holdninger og motivasjon til deltakelse. Til hjelp for å identifisere utfordringer til deltakelse tar jeg i bruk Linz og Stepans (1996) rammeverk for transisjon og konsolidering av demokrati. Rammeverket fremsetter tre variabelgrupper: Makrovariabler; aktørvariabler og kontekstvariabler som alle antas å påvirke konsolideringen av demokrati. Jeg utarbeider antakelser til utfordringer disse kan innebære for politisk deltakelse og diskuterer i hvilken grad de gjør seg gjeldende i Guatemala. For å vurdere MINUGUAs evne til å imøtekomme utfordringer av ulik karakter, diskuterer jeg mulighetene som ligger i deres formelle mandat og konkrete eksempler på effekten av deres arbeid.

I lys av de funn jeg gjør i analysen mener jeg å underbygge min antakelse om at utfordringene til bred og effektiv deltakelse i Guatemala er spesielt store. Jeg mener å ha identifisert alvorlige utfordringer både i tilknytning til formelle- og institusjonelle og til holdnings- og motivasjonsmessige faktorer. Disse forsterker dessuten en rekke praktiske og uformelle hindre for bred og effektiv deltakelse for store deler av befolkningen. Dette har styrket min oppfatning om betydningen av realisme med hensyn til hva man kan oppnå gjennom ekstern demokratistøtte på kort sikt.

Mine forventninger knyttet til på hvilke områder ekstern støtte til demokrati vil være mest effektiv blir ikke underbygget, og jeg revurderer mine oppfatninger. Den foreløpige prosessen i Guatemala tilsier at formelle forhold ikke er mer mottakelig for ekstern påvirkning enn forhold knyttet til holdninger og motivasjon. Institusjonelle reformer innebærer kompliserte politiske prioriteringer og omfattende lokalkunnskap for å oppnå ønsket effekt. Alle formelle reformer krever dessuten tilslutning fra politiske eliter, og kan blokkeres dersom de skader elitenes interesse. Forhold knyttet til holdninger og motivasjon kan påvirkes gjennom kunnskapsøkning og bevisstgjøring i befolkningen. Endringer i politisk kompetanse og politisk kultur kan ikke i samme grad blokkeres av eliter. Endringer via holdninger og motivasjon i befolkningen tar tid og er ikke lette å måle. Til sammen sier mine funn at de viktigste utfordringene i Guatemala kanskje ikke er knyttet til formelle forhold, selv om disse er betraktelige. De er like knyttet til uformelle og praktiske forhold som opphever like rettigheter til å delta og til å bli hørt. Dette underbygger en oppfatning om at det er behov for fokus på andre faktorer enn de rent formelle i støtte til demokrati. Konsensus i det internasjonale samfunn om hva demokrati skal innebære kan kanskje åpne for større grad av effektivitet i ekstern demokratistøtte.