Til felles nytte? : interesser og verdier bak nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid

Abstract

Denne studien omhandler hvordan aktørene i det nordiske samarbeidet responderte på endringer i sine omgivelser, mer konkret hvordan de utnyttet det økte sikkerhetspolitiske handlingsrommet slutten på den kalde krigen skapte. Hvorfor aktørene startet et formelt nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid og hvorfor det fikk dets utforming er oppgavens problemstillinger.

Vi kan identifisere tre ulike hovedperspektiver i studiet av internasjonal politikk for hvordan endrede mulighetsstrukturer endrer aktørenes handlingsrom; 1) Strukturperspektivet der maktstrukturene og ytre krefter, hendelser og beslutninger tvinger de politiske aktørene til å handle i henhold til disse (Waltz 1979). 2) Det rasjonelle perspektivet der aktørene handler ut fra egeninteresse (Keohane 1984). 3) Det konstruktivistiske perspektivet der aktørene handler ut fra hvordan deres egen forståelse og tolkning av virkeligheten sier de bør handle (March og Olsen 1989, 1998, Wendt 1992). Det rasjonelle perspektivet og det konstruktivistiske perspektivet åpner for at endringer i mulighets-strukturen øker aktørenes handlingsrom. Disse to perspektivene anvendes for å besvare oppgavens spørsmål. Ut fra det rasjonelle perspektivet genereres en interessehypotese, den er at nordisk utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er kommet i stand fordi aktørene forventet å tjene på et slikt samarbeid. Ut fra det konstruktivistiske perspektivet genereres fellesskapshypotesen, den er at opprettelsen og utformingen av det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet er et resultat av en felles nordisk identitet.

Det økte handlingsrommet medførte at samarbeidet kunne benevnes sikkerhetspolitisk fordi sikkerhetspolitikken etter den kalde krigen i større grad er utvidet til å gjelde mer enn den tradisjonelle militære dimensjonen. Det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet kan deles i ulike typer. For det første kan vi skille mellom debatter, informasjons- og meningsutveksling og de konkrete tiltakene. For det andre kan vi skille mellom de sivile og militære samarbeidstiltakene. Vi får dermed tre adskilte typer samarbeid: 1) Debatt, informasjons- og meningsutvikling, 2) Sivile samarbeidstiltak og 3) Forsvarssamarbeid. Innholdet i samarbeidet hører utelukkende innenfor det utvidede sikkerhetsbegrep.

I undersøkelsen av gyldigheten av de to hypotesene fremkommer det at begge er nødvendige, men ingen er tilstrekkelige for å forklare oppstarten og utformingen av samarbeidet, verken ren nytte-argumentasjon eller ren sømmelighetslogikk er tilstrekkelig for å få til et samarbeid. Disse funnene tyder på at både en viss grad av interessefellesskap og identitetsfellesskap må være tilstedet for at samarbeid skal finne sted. Slike minimumskrav har blitt kalt independent constraints (Cyert og March 1963). Skal samarbeid inntreffe må flere ulike krav, uavhengig av hverandre, innfris. I denne oppgaven er interessefellesskap og identitetsfelleskap to slike independent constraints for nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.