| dc.description.abstract | Formålet med denne studien var å belyse hvordan russiske utenriks- og sikkerhetspolitiske ambisjoner overfor Hviterussland og Ukraina har endret seg i perioden fra 1991-1997, og hva som kunne forklare disse endringene. Videre har jeg vurdert de virkemidler Russland har brukt for å realisere sine ambisjoner, og i hvilken grad Hviterussland og Ukraina har vært mottakelige for disse. På systemnivå ble en overordnet sentrum-periferi og en øst-vest dimensjon presentert for å forklare russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i denne perioden. Et bredt realismeperspektiv ble lagt til grunn for å se på samspillet mellom staters maktgrunnlag og mottakelighet.
I teorikapittelet ble det lagt vekt på at sikkerhet i et sentrum-periferi system var avhengig av opprettholdelse av et samarbeidende og ordnet sentrum og at man klarte å forhindre at problemer i periferien påvirket stabiliteten i sentrum. Det siste kunne utføres på tre ulike måter; ved integrering av deler av periferien, ved påvirkning av periferien med politiske, økonomiske og militære maktmidler, eller skjerming av sentrum mot problemene i periferien.
I utgangspunktet befant alle tre land seg i periferien til det dominerende vestlige sentrum. Forskjellen var imidlertid at mens Russland i tillegg representerte et alternativt sentrum befant Ukraina og Hviterussland seg i en periferi posisjon både til Vesten og Russland. Alle tre land har sett de sentre de må forholde seg til som noe attraktivt som de har ønsket å bli knyttet til, eller som noe truende de har villet beskytte seg mot. Prioriteringene mellom disse to hovedorienteringer har endret seg over tid. Den internasjonale situasjonen ble også beskrevet ut fra tradisjonelle maktrelasjoner hvor Vesten representerte en sikkerhetspolitisk og militær utfordring for Russland, og Russland det samme for Ukraina. Dette fordi det eksisterte potensielle interessemotsetninger hvor man ikke kunne se bort fra at militære eller andre tvangsmidler kunne bli brukt. Vesten fremstod i denne sammenheng som en mulig støttespiller for Ukraina. Når det gjaldt Russlands forhold til Hviterussland var det derimot vanskelig å se for seg en slik mulighet slik de to lands nasjonale interesser ble definert.
Analysen har vist at det eksisterer en sammenheng mellom Russlands forhold til Vesten og Russlands forhold til "det nære utland". I perioden da Russland orienterte seg mot Europa og førte en integrerings- og tilpasningsstrategi i forhold til Vesten, var forholdet til "det nære utland" generelt, og til Hviterussland og Ukraina spesielt, preget av ikke-involvering eller skjerming. Dette står i motsetning til de senere periodene da Russland ønsket å føre en tilpasningsstrategi til "det nære utland" med integrasjon som langsiktig målsetning, mens forholdet til Vesten var preget av ikke-involvering eller skjerming.
Russlands integreringsstrategi i forhold til "det nære utland" kunne imidlertid fortone seg som et lett maskert forsøk på å gjenskape sovjetimperiet i en ny form. Russiske integrasjonsbestrebelser har derfor ført til svært ulike reaksjoner fra etterfølgerstatene som har variert fra entusiastisk støtte for, til direkte motstand mot russisk hegemoni, der Hviterussland og Ukraina har søkt forskjellig tilnærming, noe som også har gjenspeilet i hvilken grad de har vært mottakelige for russiske ambisjoner.
Hviterussland og Ukraina har vært svært forskjellige når det gjelder mottakelighet for russiske hegemonambisjoner. Hviterussland har hele tiden vært en pådriver for integrasjon med Russland og vært svært mottakelig for russiske interesser. Hviterusslands svake nasjonale identitet, økonomiske avhengighet og sterke tilknytning til Russland har medvirket til at Hviterussland langt på vei har støttet Russlands integrasjonsbestrebelser. Hviterussland er på mange måter et "annerledesland" som har søkt Russlands beskyttelse, og som har fryktet egen selvstendighet og utfordringer initiert fra Vesten. Hviterussland har i motsetning til Ukraina, spilt en sentral rolle i SUS og vært aktiv deltaker i flere av de foreslåtte integrasjonstiltak, selv om landet har prioritert det tosidige forholdet til Russland. For å understreke sin anti-vestlige orientering, har Hviterussland ønsket å distansere seg fra Vesten. Hviterusslands til dels likegyldige holdning til, og mangel på respekt for menneskerettigheter og demokratisk utvikling, har likeledes ført til at Vesten ikke har ønsket å knytte Hviterussland til vestlige institusjoner. Hviterusslands sterke identifisering med Russland, sikkerhetspolitiske tilknytning til Russland og motstand mot NATO-utvidelse, har ført til at Vesten har sett på Hviterussland som et sikkerhetspolitisk vedheng til Russland. Det har derfor ikke vært konkurranse, eller null-sum spill tenkning mellom Vesten og Russland om innflytelse i deres felles overlappende periferi, Hviterussland.
De politiske myndigheter i Ukraina har i motsetning til Hviterussland, i så stor grad som mulig søkt å skjerme seg mot Russland ved å markere landets selvstendighet og vært svært lite mottakelig for russiske ambisjoner. I befolkningen var det imidlertid større mottakelighet. Forholdet til Russland har imidlertid vært en viktig faktor i ukrainsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er forholdet til Russland som har splittet Ukraina, og det har vært trusselen fra Russland både når det gjelder territoriell integritet og grad av utenriks- og sikkerhetspolitisk handlefrihet som har engasjert den ukrainske politiske ledelsen. For Ukraina har det vært et viktig mål å forhindre at SUS skulle være en sterk og handlekraftig organisasjon, som kunne brukes som et effektivt redskap i russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Ukraina har fremstått som et land som har motsatt seg Russlands ambisjoner, og som derfor bevisst har søkt vestlig støtte for å skape en motvekt mot russiske hegemoniambisjoner. Ukrainas svake økonomi og Vestens til å begynne med manglende interesse for Ukraina, vanskeliggjorde Ukrainas selvstendighetsbestrebelser og svekket Ukrainas posisjon i forhold til Russland på den internasjonale arena. Det var Ukrainas vegring mot å gi fra seg de strategiske kjernefysiske våpnene som medvirket til at landet ikke fikk støttespillere i Vesten. Det var først da Ukraina ga fra seg disse våpnene, at Vesten i større grad var villig til å støtte Ukraina for å motvirke press fra Russland, ikke bare økonomisk, men også i noen grad politisk i forholdet til Russland. Vesten modererte dermed linjen, som prioriterte "Russland først" av de post-sovjetiske statene. En av de viktigste grunnene til Vestens vending var imidlertid en kjøligere holdning i forholdet mellom Russland og Vesten, som var en følge av en mer anti-vestlig utenrikspolitikk i Russland og diskusjonen om NATOs utvidelse østover. Dette førte til større utenriks- og sikkerhetspolitisk handlingsrom for Ukraina fordi de vestlige lands engasjement i den post-sovjetiske regionen økte. I motsetning til tilfellet for Hviterussland medvirket denne utviklingen til økt konkurranse og null-sum spill tenkning mellom Vesten og Russland i deres overlappende periferi, Ukraina. | nor |