| dc.description.abstract | DEN KURDISKE NASJONALIST-BEVEGELSEN I IRAK: EN STUDIE AV BETINGELSER FOR MÅLREALISERING FØR OG ETTER GOLFKRISEN
Flyktningekatastrofen i kjølvannet av Golfkrigen 1991 gjorde meg interessert i det kurdiske folks skjebne som minoriteter i Irak, Tyrkia, Iran og Syria. Jeg valgte imidlertid i denne oppgaven å konsentere meg om kurderne i Irak, både av hensyn til oppgavens lengde og fordi det var denne delen av det kurdiske folk som ble mest berørt av Golfkrigen.
Som teoretisk ramme valgte jeg Anthony Smiths "Theories of Nationalism" (1971). Analyseenheten, den kurdiske nasjonalist-bevegelsen i Irak, representeres av de største kurdiske, politiske partiene, Kurdistan Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistan Patriotiske Union (PUK).
Min problemstilling er: Hvordan har Golfkrisen virket inn på de irakiske kurdernes muligheter for måloppnåelse?
For å analysere dette har jeg valgt å sammenlikne de handlingsbetingelsene Golfkrisen skapte, med de handlingsbetingelsene som har ligget til grunn for kurdisk målrealisering siden Ba'th-regimet kom til makten i 1968. Jeg studerer kjennetegn ved den kurdiske nasjonalist-bevegelsen, kjennetegn ved det irakiske regimet og ekstern påvirkning. Disse variablene har innvirkning på det politiske forhandlingsrommet som igjen har effekt på nasjonalistbevegelsens mulighet for måloppnåelse.
De resultatene jeg finner er som følgende: Før Golfkrisen brøt ut var den kurdiske nasjonalist-bevegelsens muligheter for måloppnåelse generelt sett svake. Den kurdiske bevegelsen hadde autonomi for sin kurdiske minoritet som målsetting, men var som forhandlingspart svekket av mangel på indre samhold og til en viss grad av prioritering av kryssende intereseer. Bevegelsens lederskap verdsatte både oppnåelse av autonomi og egeninteresser knyttet til blant annet stammelojalitet, og rivalisering om makt over det kurdiske området. Ba'th-regimet ønsket i realiteten ikke realisering av autonomi for kurderne, og etterhvert som de i sterkere grad fikk konsolidert sin makt i Irak etter militærkuppet i 1968, ble deres politikk hardere overfor kurderne. Det eksterne engasjementet i dette forholdet, gjaldt statenes prioritering av egeninteresser som heller kompliserte forholdet mellom bevegelsen og regimet, enn åpnet for kurdisk målrealisering. Rommet for forhandlinger endret seg i løpet av perioden 1970-90, men faktisk realisering av autonomi for kurderne var like liten.
Golfkrisen representerte en åpning for den kurdiske bevegelsens muligheter for målrealisering, fordi det eksterne engasjementet for første gang gjaldt den kurdiske minoritetens skjebne. Men intensjonene bak dette engasjementet kan diskuteres. Var statenes motiver å beskytte kurderne mot Ba'th-regimet, eller var statene opptatt av at kurdernes flukt var en fare for stabiliteten i området? Golfkrisen medførte et endret styrkeforhold mellom Ba'th-regimet som var betydelig svekket og bevegelsen som hadde internasjonal beskyttelse. Denne beskyttelsen klarte den kurdiske bevegelsen å utnytte, og det vokste etterhvert frem et indre samhold i bevegelsen som førte til etablering av nasjonalforsamling og regjering i mai 1992. Kurderne har de facto autonomi, men er totalt avhengig av den internasjonale beskyttelsen. Nasjonalist- bevegelsen endret sin målsetting sommeren 1992 fra autonomi til føderasjon. | nor |