| dc.description.abstract | Oppgavens målsetning er å gi en forklaring på hvorfor våpenhvilen som ble erklært den 16. september 1998 av den baskiske væpnede organisasjonen ETA ble en slik fiasko og avstedkom en ny militær kampanje fra den.
For å gjennomføre en slik analyse har jeg i utgangspunktet valgt å bruke teorien om sosiale bevegelser; mer presist blir fokus rettet mot de politiske mulighetenes struktur, som inneholder fire dimensjoner: grad av åpenhet av det politiske systemet, elite struktur innenfor den politiske enhet (polity), spørsmålet om en gitt sosial bevegelse har allierte blant elitene, og grad av statlig undertrykkelse. I tillegg har jeg bestemt meg for å anvende Michel Wieviorkas teori om terrorisme for å gi et bedre bilde av ETAs aktivitet.
Den første delen har som formål å vise at regimet som til en stor grad var årsak til dannelsen av ETA, er blitt avviklet, og at det er blitt erstattet av et konsolidert demokrati. Under selve overgangen ble det sørget for at årsakene bak ETAs dannelse - nemlig undertrykkelse av den baskiske kulturen ble tatt hensyn til. Dermed begynte den betydelige støtte ETA nøt blant den baskiske befolkningen som følge av at den var oppfattet som en frigjøringsbevegelse - gradvis å minke. Dikotomien mellom ETA på den ene side og den spanske staten på den andre var ikke lenger så tydelig på grunn av den meget omfattende autonomi Euskadi fikk i den nye Grunnloven av 1978. Flere splittelser førte til at det kun var den mest radikale og militarisert fløyen, hvis overbevisning var at væpnet kamp var den eneste måte å fremme sine mål på, som ble igjen i organisasjonen. ETA begynte derfor en inversjonsprosess som så ut som om den skulle føre den fra å være en frigjøringsbevegelse til at den ble en terroristbevegelse, hvor vold utøves for voldens skyld.
Men ETA har ikke fullført den prosessen, og det finnes to grunner til det. Den spanske statens bruk av dødsskvadroner, særlig GAL, under de sosialistiske regjeringer, har gitt ETA et sterkt argument når den hevder at ingenting egentlig har forandret seg siden Franco-regimet. Forsøkene av sosialistiske regjeringer på 90-tallet på å blokkere GAL-etterforskningen forverret kun situasjonen, og førte til at det ble satt spørsmålstegn ved den demokratiske legitimitet.
Hovedgrunnen til at ETA har klart å overleve så lenge etter regimeskiftet er at den har funnet en betydelig støtte blant de moderate baskiske nasjonalister, hovedsakelig representert av Partido Nacionalista Vasco (PNV). Et slikt standpunkt fra PNVs side skyldes den tvetydigheten det alltid har hatt med hensyn til sine endelige mål autonomi eller selvstendighet - og som kan spores tilbake til dens grunnlegger Sabino Arana. ETAs nærvær har gitt PNV muligheten til å påtvinge den spanske staten flere innrømmelser angående autonomi nivået til Euskadi, noe som det ikke nødvendigvis ville fått i en sammenheng hvor politisk vold hadde vært fraværende. Det har ført til at PNV har ikke tatt klar avstand fra ETAs aktivitet ved å argumentere for at selv om midlene den brukte var feil, var målet (et uavhengig Baskerland) legitimt. Lizarra-pakten var et forsøk på å gjenskape en bred nasjonalistisk front hvor PNV sluttet seg til ETAs prosjekt om nasjonsbygging dersom ETA erklærte en våpenhvile. Samtidig utelukket den i praksis ikke-nasjonalistiske krefter som representerer litt under halvparten av det baskiske samfunnet. På denne måten tilstrebet både PNV og ETA lederposisjonen innenfor den baskiske nasjonalismen, samtidig som den nasjonalistiske opsjonen var forventet å få betydelig oppslutning i valgene framfor de såkalte españolistas partier som PSOE og PP. Når så ikke skjedde, hverken under de regionale valg i oktober 1998 eller ved de kommunale valg i juni 1999, begynte spenningen mellom moderate og radikale nasjonalister å tilta fordi moderate innså at de var i ferd med å bli skviset ut av ETA i dikotomien mellom dens spanske staten og den baskiske nasjonalismen. Etter et stadig skrantende forhold mellom dem kom det i desember 1999 en erklæring fra ETA hvor de slo fast at våpenhvilen var opphevet og at militære aksjoner skulle settes i gang. Skylden for våpenhvilens fiasko var, ifølge ETA, den moderate nasjonalismen.
Det jeg har forsøkt å underbygge er at det ikke fantes en ekte fredsvilje hos ETA, først og fremst fordi det aldri ble snakk om å finne en kompromissløsning mellom de forskjellige kreftene innenfor det baskiske samfunnet. Tvert imot var målet å tvinge det nasjonalistiske prosjektet på resten av samfunnet, til og med på bekostningen av ikke-nasjonalistene. | nor |