L'arte di arrangiarsi : kunsten å klare seg : velferdsprogrammet RMI i Napoli

Abstract

Oppgaven tar for seg velferdsordningen Reddito Minimo di Inserimento (RMI) i Italia og setter frem ulike argumenter for om programmet var effektivt eller ikke ut fra målsetningene programmet var ment å oppfylle. Oppgavens problemstilling lyder: Var RMI-programmet et egnet middel for å oppnå fattigdomsreduksjon og sosial integrasjon i Italia? For å svare på denne problemstillingen tar jeg for meg teorier fra områdene velferdsstat og fattigdom. Velferdsstaten kan deles i to deler: forsikringsordninger og sosialhjelpsordninger, og disse har hver sine oppgaver. Forsikringssystemet skal sikre befolkningen i alderdommen og i tilfelle sykdom eller liknende. Dette er rettigheter man opparbeider seg via deltakelse i arbeidsmarkedet. Sosialhjelpsordninger skal sikre befolkningens sikkerhet og trygghet i tilfelle mangel på andre muligheter for å tjene til egen opprettholdelse. RMI hører inn under disse ordningene. Fattigdomsdefinisjoner kan også deles i to: konvensjonelle og deltakende definisjoner. Hovedforskjellen mellom disse definisjonene er hvorvidt fattigdom skal defineres av eksperter eller av de fattige selv. Denne distinksjonen utgjør en stor forskjell når en skal se på et program som RMI i forhold til fattigdomsreduksjon. De konvensjonelle definisjonene krever en større forbedring i de fattiges situasjon for at det skal gi utslag i statistikk ol. De deltakende definisjonene fokuserer mer på kvalitative aspekt ved fattigdomssituasjonen. For å kunne svare på problemstillingen blir RMI-programmet vurdert ut fra effektivitet og egnethet på ulike områder. I forhold til velferdsstaten blir det i oppgaven diskutert om RMI-programmet gir sikkerhet og et garantert minimum til alle. I tillegg blir programmet sett i sammenheng med forutsigbarhet, universalitet og likebehandling, tre viktige prinsipp i velferdssammenheng. Når det gjelder fattigdom blir det stilt spørsmål om RMI-programmet går til de fattigste og slik sett er hensiktsmessig målrettet. Dette blir sett på i sammenheng med begrepene informasjon til søkerne, stigma og misbruk. Hvem og hvor mange som dro fordel av RMI-programmet i Napoli, samt om RMI er det de fattige vil ha er to andre spørsmål som blir reist i denne sammenhengen. Konklusjonen og svaret på problemstillingen er tja. Programmet har utvilsomt ført til en forbedring i situasjonen til familiene som deltok, samtidig som programmets store svakhet er en mangel på investeringer for å øke sysselsettingen slik at deltakerne i programmet kunne komme ut av avhengighetssituasjonen og få muligheten til å stå på egne ben. RMI-programmet avsluttes etter 4 år som forsøk. Deltakerne står derfor på nytt alene uten andre måter å klare seg på enn å arbeide svart og stole på nettverket familie og naboer utgjør.