Norsk utviklingspolitikk i endring? En studie av årsaker til redusert norsk utviklingspolitisk engasjement i Nicaragua og Guatemala.

Abstract

I løpet av de siste årene har Norge redusert bistanden til og tilstedeværelsen i de mellomamerikanske landene Nicaragua og Guatemala. I denne oppgaven diskuteres årsaker til det reduserte norske utviklingspolitiske engasjementet i disse landene. Funnene viser at problemstillingen må besvares på to nivåer, ett overordnet og ett mer spesifikt nivå. På et overordnet nivå kan dette forklares ut ifra generelle trender i norsk utenriks- og utviklingspolitikk som redusert bilateral bistand, nye utenrikspolitiske prioriteringer, større grad av tematiske satsinger som klima- og miljø og økt fokusering på koblinger til næringslivet i utviklingspolitikken. Sammen med miljø- og utviklingsminister Erik Solheims ideologiske og politiske interesser ser kombinasjonen av de nevnte faktorene ut til å ha påvirket at det norske engasjementet i Latin-Amerika har dreid fra Mellom-Amerika til Sør-Amerika.

Samtidig ser det ikke ut til at de generelle endringene i utenriks- og utviklingspolitikken kan forklare den mer spesifikke beslutningen i statsbudsjettet for 2011 om å nedlegge ambassaden i Managua framfor ambassaden i Guatemala City. Imidlertid kan dette utfallet forklares ved å studere beslutningsprosessen nærmere ved hjelp av faktorer som ifølge Foreign Policy Analysis-teori påvirker utenrikspolitikken. Beslutningen har blitt tatt i en lukket prosess med få aktører på høyt politisk nivå. Dette har ført til en beslutning hvor overordnede utenrikspolitiske hensyn har trumfet de mer forvaltningsmessige og praktiske i utviklingssamarbeidet. Trekk ved beslutningsprosessen, aktørene i denne og byråkratiet, samt internasjonale og innenlandske påvirkningskilder, bidrar til å forklare hvorfor man har fått et utfall som harmonerer mindre bra med enkelte utviklingspolitiske prioriteringer.

Etter at administrasjonen av ambassadene ble flyttet fra Norad til UD i 2004, har man fått en sterkere politisk styring av bistanden og ambassadene som forvalter bistandsporteføljer. Dette ser ut til å være én forutsetning for utfallet beskrevet i forrige avsnitt.