Fra erkjennelse til handling : Klimatilpasning i Bergen kommune

Abstract

I denne masteroppgaven diskuteres klimatilpasningspolitikken i Bergen kommune. Bergen har gjennomsnittlig 242 nedbørsdøgn i året, og med prognosene som viser at det blir våtere, villere og varmere i fremtiden vil byen måtte tåle opptil 20 flere nedbørsdøgn i året. Kraftigere nedbørsmengder vil gi økt forekomst av flom og ras. I tillegg fører klimaendringene til at havnivået stiger – byens sentrum kan ved stormflo stå under vann i løpet av dette århundret. Dette, kombinert med at kommunen allerede har iverksatt tiltak for å bedre tilpasse seg fremtidige endringer i klimaet, gjør Bergen til et interessant case. Ansatte i kommunens byråkrati, politikere, representanter fra næringslivet, forskningsinstitusjoner og private aktører deltar i flere nettverk som en del av innsatsen knyttet til klimatilpasning. Disse nettverkene representerer en mer horisontal orientering enn den tradisjonelle vertikale strukturen til offentlig organisasjoner. Hvordan kommunen benytter styring gjennom hierarkiet, i tillegg til slike nettverk utgjør en viktig del av denne analysen.

I første del av analysen søker jeg å forklare hvordan klimatilpasning kom på den politiske agendaen i Bergen kommune. Med utgangspunkt i John W. Kingdons “Multiple Streams”-rammeverk kommer jeg frem til fire potensielle forklaringer: Den nasjonale (og internasjonale) stemningen, ras høsten 2005, oversvømmelser på Bryggen og mulig policy entreprenør. Rasene ved Hatlestad og Hetlebakken høsten 2005 utgjorde som en spesifikk hendelse et policy vindu, som var utslagsgivende for at kommunen iverksatte ROS-analyse og skredkartlegging av kommunen.

I andre del av analysen søker jeg å forklare hvordan ulike styringsformer bidrar til klimatilpasningsarbeidet i Bergen kommune. Med utgangspunkt i teori om hierarkisk organisering og byråkratiet, og nettverksteori, analyserer jeg hvordan horisontal samordning som nettverk og prosjekter har en utfyllende funksjon for byråkratiet. Ved hjelp av nettverksarbeid kan kommunens byråkrati utvikle nye løsninger til å møte den “nye” utfordringen klimatilpasning. Analysen videre er både en empirisk og en teoretisk diskusjon – der konklusjonene vil kunne være interessante både for andre kommuners arbeid med klimatilpasning – men også der lokale myndigheter benytter nettverk for å supplere byråkratiet – og hvilke implikasjoner dette kan ha.