Abstract
Ved sykehus er det ikke bare pasientbehandling som opptar personalets tid, og sykehusets ressurser. Sykehusene er i utstrakt grad også forsknings- og utdanningsinstitusjoner. I den offentlige debatt og oppmerksomhet knyttet til finansiering av sykehustjenester og forskjeller i kostnadsnivå mellom sykehus er oppmerksomheten imidlertid så og si utelukkende rettet mot pasientbehandlingen. Samtidig uttrykkes det fra flere hold bekymring over at vilkårene for forskning og utdanning er lite tilfredsstillende, og det reises også spørsmål ved om eksisterende analyser av kostnadsforskjeller i tilstrekkelig grad tar høyde for forskjeller i omfanget av forskning og utdannig.
Til en viss grad har dette sammenheng med at det er vanskelig å kvantifisere omfanget av forskning og utdanning ved sykehusene. Det har heller ikke ligget incitamenter i finansieringsordningene som har fått sykehusene til å dokumentere omfanget av disse aktivitetene. Finansieringen av forskning og utdanning har i hovesak inngått som en del av det såkalte regionsykehustilskuddet, men uten at tilskuddene har vært knyttet mot målbare aktivitetsstørrelser. Det er også uklart hvorvidt størrelsen på tilskuddene samsvarer med de reelle kostnadene.
I 1997 ble det innført et nytt system for finansiering av somatiske sykehus, Innsatsstyrt finansiering (ISF). Formålet med ISF var å stimulere til økt pasientbehandling. Dette skulle oppnås gjennom delvis stykkprisfinansiering av sykehusene, i motsetning til rammebudsjettsystemet som fantes frem til 1997. Noe forenklet er det nå slik at for hver pasient som behandles mottar sykehuset en økonomisk kompensasjon. Velger sykehuset derimot å avsette midler til forskning og undervisning, mottar de ingen kompensasjon. Dette betyr at ved innføring av ISF ble de relative prisene på pasientbehandling, og forskning og utdanning endret. Etter 1997 ble forskning og utdanning relativt dyrere for sykehusene i forhold til pasientbehandling. Derfor kan man forvente at forsknings- og utdanningsaktiviteten ved sykehusene har gått ned de senere årene, og at pasientbehandlingsaktiviteten har økt. I så fall kan man snakke om at det har oppstått en vridning av ressursbruk bort fra forskning og utdanning, og i retning pasientbehandling.
Med kostnads- og aktivitetsdata fra 53 somatiske sykehus i perioden 1999-2001 testes følgende tre hypoteser i en regresjonsanalyse:
(1) Forskning og utdanning øker kostnadene per pasient ved sykehus. Analysen bekrefter hypotesen. Dette kan tolkes som en indikasjon på at kostnadene knyttet til disse aktivitetene er større enn hva sykehuset får i kompensasjon for å utføre dem.
(2) Når sykehusenes kostnadseffektivitet er fallende ved en budsjettøkning, skyldes dette delvis at sykehusene tar ut en budsjettøkning i forsknings- og utdanningsaktiviteter. Analysen bekrefter hypotesen. Dette er et uttrykk for at kostnadsanalyser som ikke korrigerer for forsknings- og utdanningsaktiviteter vil tolke redusert kostnadseffektivitet ved en budsjettøkning som et uttrykk for redusert innsats ved sykehusene, mens deler av den reduserte kostnadseffektiviteten egentlig er et uttrykk for at det drives forskning og undervisning.
(3) Etter innføringen av ISF vil sykehusene velge å ta ut en større del av en budsjettøkning i form av pasientbehandling enn før, på bekostning av forskning og utdanning. Analysen bekrefter det første leddet: etter innføring av ISF tar sykehusene ut en større del av en budsjettøkning i form av pasientbehandling enn før, men analysen klarer ikke å bekrefte det andre leddet: at dette skyldes at ressurser vris bort fra forskning og utdanning.