Sovjetunionens sikkerhetspolitiske persepsjoner og spørsmålet om NATO- medlemskap for et samlet Tyskland

Abstract

SOVJETUNIONENS SIKKERHETSPOLITISKE PERSEPSJONER OG SPØRSMÅLET OM NATO-MEDLEMSKAP FOR ET SAMLET TYSKLAND I februar 1990 vedtok de to tyske statene og de 4 okkupasjonsmaktene fra 2. verdenskrig: Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen, å komme sammen for å diskutere de internasjonale sidene ved den tyske gjenforeningen. Under 2+4 forhandlingene diskuterte de avviklingen av firemaktsrettighetene, et samlet Tysklands forhold til EF, fastsetting av Tysklands grenser, og spørsmålet om alliansetilknytning for et samlet Tyskland. De seks hadde problemer med å komme til enighet når det gjaldt spørsmålet om alliansetilknytning. De fire vestmaktene og DDR støttet opp om at et samlet Tyskland måtte stå som medlem av NATO, mens Sovjetunionen la ned veto mot et slikt medlemskap. I juli gikk imidlertid Sovjetunionen med på at et gjenforent Tyskland skulle gå inn i NATO. Det jeg ønsket å komme frem til i oppgaven var hvorfor Sovjetunionen aksepterte at et samlet Tyskland gikk inn i NATO. Jeg har sett på 2 hypoteser som jeg mente kunne være med på belyse problem-stillingen; l) Sovjetunionen måtte, som den svakeste forhandlingspart, godta NATO-medlemskap for et samlet Tyskland. Sovjetunionen gikk med på en slik løsning fordi staten hadde mindre forhandlingsmakt enn vestmaktene. Ved hjelp av begreper og definisjoner fra William Mark Habeebs analyse av forhandlinger mellom stater, forsøkte jeg å bedømme maktforholdet under 2+4 forhandlingen. Jeg avledet 2 hypoteser fra (1): a) Sovjetunionens strukturelle maktgrunnlag var svakere enn vestmaktenes. b) Sovjetunionens atferdsmessige makt var mindre enn vestmaktenes. Jeg fant støtte til begge disse hypotesene, og dermed også til hypotese (1). (2) Sovjetunionen hadde endret sikkerhetspolitisk strategi og var derfor villig til å godta NATO-medlemskap for et samlet Tyskland. Gorbatsjov gikk tidlig inn for å satse på en ny sikkerhetspolitisk strategi: sikkerhet gjennom samarbeid fremfor avskrekking, og det var derfor ikke så viktig å hindre en slik løsning på alliansespørsmålet. Jeg fremmet 3 hypoteser som kunne forklare hvorfor Sovjetunionen gikk offisielt ut mot medlemskap helt frem til juli: 1. Sovjetiske styresmakter ønsket sikkerhetspolitiske og økonomiske garantier. 2. Gorbatsjov var villij til å godta NATO-medlemskap for et samlet Tyskland men ble motarbeidet av den innenrikspolitiske opposisjonen. 3.Sovjetunionens veto var et taktisk trekk. Jeg fant lite støtte til 1. og 3., men datamaterialet støttet opp om 2.. Jeg konkluderte med at også (2) kunne være med på å belyse problemstillingen. Likevel var det mye som tydet på at (1) hadde større forklaringskraft, idet det er grunn til å tro at Gorbatsjov foretrakk at Tyskland ble stående utenfor NATO, både pga. sikkerhetspolitiske og innenrikspolitiske forhold.