| dc.description.abstract | Sammendrag:
Den Europeiske Union har hatt en enorm utvikling siden 1952, da seks land gikk sammen og dannet Den Europeiske Kull- og Stålunionen. I dag er EU blitt en Union som ikke bare omfatter flere land enn det opprinnelige samarbeidet gjorde, men som også omfatter et langt mer utviklet samarbeid enn bare på det økonomiske plan slik den grunnleggende tanken var. EU er nå i ferd med å legge til rette for en utvidelse mot Sentral- og Øst-Europa. Utvidelsen er en av de viktigste mulighetene for EU i det 21. århundre. Utvidelsen av unionen har imidlertid bydd på problemer for noen av de eksisterende medlemmene. Spesielt de sydlige landene Spania, Portugal og Hellas har vært negative til utvidelsen siden den byr på både økonomiske og institusjonelle utfordringer. Den økonomiske gevinsten av utvidelsen ser ut til å være liten for de sydlige medlemmene. Til tross for at disse landene i utgangspunktet var negative til utvidelsen, har ingen av dem benyttet seg av sin vetorett i forhandlingene. Analysens formål var å undersøke hvorfor Spania, Portugal og Hellas har besluttet å støtte østutvidelsen. Ved hjelp av to hypoteser undersøkte jeg betydningen av liberal intergovermentalisme, og deretter historisk institusjonalisme og lederskapsteori. Ifølge liberal intergovermentalisme har medlemslandene i Unionen kontroll med integrasjonsprosessen, og landenes nasjonale interesser blir ivaretatt i mellomstatlige forhandlingsrunder på Fellesskapsnivå. Analysens funn bekreftet imidlertid mine antakelser om at liberal intergovermentalisme ikke gir tilstrekkelig forklaring på hvorfor landene har støttet utvidelsen. Preforhandlingsfasen var påvirket av en rekke faktorer internt i Unionen som igjen påvirket landenes prioritering av utvidelsesspørsmålet. Landene brukte derfor lang tid på å danne klare nasjonale preferanser, og disse ble holdt mer eller mindre åpne til forhandlingene startet. Landenes nasjonale interesser utvikles derfor ikke uavhengig av EU-systemet slik Moravcsik antar. Moravcsik antar videre at landens interesser først og fremst er av økonomisk karakter. Analysens funn bekreftet imidlertid at dette ikke var tilfelle for de sydlige medlemmene i utvidelsesprosessen. Også institusjonelle spørsmål samt frykt for at det politiske sentrum skulle flyttes østover, påvirket landens syn på østutvidelsen. Økonomiske hensyn betydde allikevel mye i forhandlingene, og landene fikk her gjennomslag for en del viktige kompromisser som sikret deres interesser. Likevel ser det ut til at landene ikke vil tjene økonomisk på utvidelsen, og en utvidelse av det indre marked ser ut til å være mindre gunstig for landene i sør. Dermed er det naturlig å anta at landene ikke har støttet utvidelsen ut fra økonomiske motiver. Dette svekker liberal intergovermentalismens betydning ytterligere. Ved hjelp av min andre hypotese ønsket jeg derfor å undersøke om en ikke-statlig aktør som Kommisjonen kunne ha været med på å påvirke forhandlingsutfallet. Ved hjelp av Piersons historiske institusjonalisme samt Youngs lederskapsteori undersøkte jeg Kommisjonens rolle som formell og uformell leder. Betydningen av sti-avhengighet ble også undersøkt. Analysens funn bekreftet at landene har hatt ufullstendig kontroll med utvidelsesprosessen i viktige faser av den siden de i perioder valgte å ikke prioritere utvidelsesspørsmålet. Dette ga rom for andre aktører enn medlemslandene til å øve innflytelse på prosessen. Siden Kommisjonen mangler formell initiativrett innenfor et politikkområde som østutvidelsen, var den avhengig av at landene definerte det rom den kunne handle innenfor. Landene valgte tidlig i prosessen å delegere viktige oppgaver til Kommisjonen. Dermed fikk den benyttet sine strukturelle egenskaper, og dens arbeid med utvidelsen påvirket landenes utforming av prosessen underveis. Kommisjonen klarte å sette utvidelsesspørsmålet på medlemslandens agendaer når landene selv ikke ønsket å prioritere det. Ved hjelp av forhandlingsferdigheter fikk den gjennom viktige forslag som åpnet for medlemskap for CEE-landene. Dens lederskapsrolle i utvidelsesprosessen ble bekreftet av analysens funn, og både strukturelt lederskap og entreprenørlederskap ga gode forklaringer på Kommisjonens rolle underveis. Videre bekreftet avalysen at landene tidlig hadde forpliktet seg til utvidelsen på en slik måte at det påvirket den videre gangen i prosessen. Konsekvensene ved å trekke seg fra løftene om medlemskap ville vært så store at det er naturlig å anta at også sti-avhengighet har hatt betydning for landens tilslutning til utvidelsen. Analysens funn svekket dermed betydningen av liberal intergovermentalisme, mens historisk institusjonalisme og lederskapsteori bidro med supplerende forklaringer på hvorfor Spania, Portugal og Hellas har støttet utvidelsen til Sentral- og Øst-Europa. | nor |