Abstract
I denne masteroppgaven har jeg analysert Bondevik II-regjeringens og Stoltenberg II-regjeringens forsvarspolitiske argumentasjon. I undersøkelsen av argumentasjonen har jeg analysert både de forsvarspolitiske prioriteringene det argumenteres for, og hvordan disse prioriteringene begrunnes. Når det gjelder analysen av prioriteringene, er det prioriteringen av Forsvarets ressurser mellom nasjonale og internasjonale oppgaver jeg har fokusert på. I analysen av begrunnelsene har jeg undersøkt i hvilken grad de forsvarspolitiske prioriteringene knyttet til bruken av Forsvarets ressurser i internasjonale militære operasjoner begrunnes i verditermer.
Jeg har undersøkt betydningen av systemfaktorer og innenrikspolitiske faktorer for de to regjeringenes forsvarspolitiske argumentasjon. Neorealismen utgjør en del av det teoretiske rammeverket. Jeg har brukt dette teoretiske perspektivet for å forklare internasjonale faktorers påvirking på de forsvarspolitiske prioriteringene. Jeg har også sett på påvirkingen fra innenrikspolitiske faktorer knyttet til legitimitetshensyn og distriktspolitiske hensyn. I analysen av begrunnelsene for prioriteringene har jeg sett på hvorvidt de har innslag av verditermer.
Studien har vist at det å ta hensyn til både systemfaktorer og innenrikspolitiske faktorer kan bidra til å bedre forstå en norsk regjerings forsvarspolitiske prioriteringer, slik de kommer til uttrykk i den offentlige argumentasjonen. Systemfaktorene syntes likevel å ha mest forklaringskraft. Neorealismen har derfor forklaringskraft på en norsk regjerings offentlige erklærte forsvarspolitiske prioriteringer. Men i en tid preget av at sikkerhetspolitikken har blitt desikkerhetisert, vil det å innlemme innenrikspolitiske faktorer i analysen være viktig for å få en bedre forståelse av disse prioriteringene. Studien har også vist at regjeringenes begrunnelser for prioriteringer knyttet til Forsvarets internasjonale oppgaver har innslag av verditermer.