| dc.description.abstract | GULFKRISEN - EN KATALYSATOR FOR EN NY SOVJETISK MIDT-ØSTEN POLITIKK?
Denne hovedoppgaven er et ledd i prosjektet "The Gulf Crisis (1990-91) and the Restructuring of the Middle East" ved institutt for statsvitenskap, og har til hensikt å finne ut om Gulfkrisen fØrte til endringer i Sovjets politikk overfor Midt-Østen.
Oppgaven er deskriptiv eksplorerende da den konsentrerer seg om å kartlegge endringene i de bilaterale forholdene mellom Sovjet og utvalgte stater i Midt-Østen. I problemstillingen lanserer jeg hypotesen om at fundamentale endringer i Sovjets politikk startet med Gorbatsjov, og at Gulfkrisen forsterket og akselererte disse endringene.
De forventede endringene var en nedtrapping av ideologiske (traktater/avtaler) og militær-strategiske (basepolitikk, utplassering av militært personell og våpenoverføringer) virkemidler. Videre en forventning om en omprioritering av den økonomiske aktiviteten (bilateral handel), samt omlegging og opp-prioritering av de politiske virkemidlene (diplomatiske forbindelser).
Antagelsene om disse forventede endringene begrunnes med Gorbatsjovs lansering av "perestrojka" som nødvendiggjorde en nyorientering av den sovjetiske utenrikspolitikken.
For å kartlegge endringene er traktater, baser, utplassering av militært personell og våpenoverføringer, handel og diplomatiske forbindelser brukt som indikatorer. Disse indikatorene er gjenstand for en ustrukturert tidsserieanalyse. Det innebærer at status for indikatorene blir kartlagt for tiden forut for Gulfkrisen, for deretter å bli sammenlignet med data for indikatorene etter krisen. Spørsmålet blir da om de endringer som fremstår kan relateres til Gulfkrisen.
Av plasshensyn har jeg måttet begrense antall stater som inngår i undersøkelsen av de bilaterale relasjonene mellom Sovjet og stater i Midt-Østen. Jeg valgte Irak, Kuwait, Iran, Israel, Jordan, Syria og Egypt. Dette er stater som enten har en svært sentral rolle i den arabisk-israelske konflikten eller i Den persiske gulfen.
På bakgrunn av en tidsserieanalyse av indeksens indikatorer blir min hypotese om at Gulfkrisen fungerte som en katalysator for en endret sovjetisk politikk overfor Midt-Østen, styrket.
Sovjets vektlegging av politiske virkemidler fremfor ideologiske- og militærstrategiske virkemidler innebar endringer også for Sovjets tradisjonelle klientstater. Tidligere hadde disse statene vært gjenstand for en militær oppbygging ved hjelp av Sovjet. På grunn av store økonomiske kostnader samt et ønske fra Sovjet om en bredere kontaktflate i Midt-Østen, ble denne strategien nedprioritert. Sovjet iverksatte en diplomatisk offensiv overfor stater som de tradisjonelt ikke hadde hatt et nært forhold til. Bakgrunnen for en slik strategi henger sammen med muligheten til å kunne realisere et gammelt ønske fra sovjetisk side om å spille en rolle som megler i regionen. Fordi Sovjet tonet ned det militær-strategiske engasjementet i Midt-Østen, var det blitt enda viktigere å sikre en politisk tilstedeværelse i regionen.
Sovjets initiativ for å finne en politisk løsning på Gulfkrisen grunnet i flere forhold, og viste at Sovjet var rede til å spille rollen som megler. Selv om både initiativet for å hindre et krigsutbrudd og senere en utvidelse til bakkekrig ikke førte frem, hadde Sovjet lansert seg som megler overfor aktørene i Midt-Østen. Dette kunne føre til en positiv gevinst for Sovjet med tanke på tiden etter at krigen var over. | nor |