Abstract
Fremskrittspartiet har tiltrukket seg mange velgere basert på en anti – innvandringsretorikk, og gjennom dette hatt suksess ved valg. Arbeiderpartiet har alltid vist en positiv og inkluderende holdning knyttet til disse spørsmålene. Mange (se f. eks Marsdal 2004; Holje 2009) har i nyere tid begynt å kalle FrP ”det nye arbeiderpartiet” da deres velgerbase bærer karakteristikken til de som under APs storhetstid var partiets kjernevelgere, velgere som også tiltrekkes av den restriktive politikken i innvandringsspørsmål. Klassetilhørighet og partiidentifikasjon har mistet mye av sin betydning på stemmegivning, slik at man i dag i mye større grad har sett på saksstemmegivning som en forklaring for velgernes partivalg. Kan dette ha gjort at Fremskrittspartiets retorikk i innvandrings- og integreringsspørsmål har ”smittet over” på Arbeiderpartiet? Gjennom en analyse av partienes argumentasjon i budsjettbehandlinger av integreringstilskuddet på Stortinget, og med bruk av Petrociks (1996) sakseierskapsteori, ser jeg om man kan dokumentere at kampen om velgere langs innvandringssaken har ført til at Arbeiderpartiets argumentasjon har blitt mer lik FrP sin argumentasjon i perioden 1990 til i dag.