Abstract
Oppgaven tar for seg hvordan stortingspolitikerne argumenterer rundt bruken av øremerking overfor kommunene. Analysen er gjort med utgangspunkt i debatten og merknadene til kommuneproposisjonen i perioden 1999-2009. Arugmentasjonen er klassifisert etter form, med utgangspunkt i Dunn og innhold. Videre utgangspunkt i den tradisjonelle begrunnelsen for kommunene, demokrati, frihet og effektivitet i tillegg til to funksjonelle kategorier, enkelttiltak og behov for statlige prioriteringer. Funnene viser at det er stor utvikling i argumentasjonen over tid, mellom merknadene og stortingssalen og i og utenfor regjering.