Kommunene som aktør i bosettingspolitikken. : En analyse av kommunenes reaksjoner på IMDis anmodning om bosetting av flyktninger.

Abstract

Denne oppgaven tar for seg hvordan kommunene fungerer som iverksettingsaktører i forhold til bosetting av flyktninger og hvordan kommunene argumenter for sitt vedtak i forhold til bosetting av flyktninger. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anmoder hvert år et stort antall kommuner om å bosette flyktninger påfølgende år. Oppgaven vil i hovedsak se på hvordan kommunene, både lokalpolitikerne og administrasjonen, argumenterer for sitt vedtak. Videre vil oppgaven også se på kommunene som iverksettingsaktører i forhold til bosetting av flyktninger.

Problemstillingene for denne oppgaven er: Hvordan fungerer kommunene som iverksettere når det gjelder bosetting av flyktninger? Hvilken argumentasjon er førende for kommuners villighet til å bosette flyktninger? For å svare på dette har jeg analysert sakspapirene fra åtte kommuner og lydopptak fra kommunestyredebattene i de samme kommunene. Oppgaven har vist at kommunene har svært ulik oppfatning av sin rolle i denne iverksettelsesprosessen, da noen kommuner følger IMDis anmodning på tross av praktiske utfordringer, mens andre kommuner går imot anmodningen og bryter inngåtte avtaler med IMDi. Rådmannens innstilling er et viktig punkt i iverksettingsprosessen, da de fleste kommunestyrene velger å følge denne innstillingen. Når det gjelder argumentasjonen i rådmannens innstilling og kommunestyredebatten, har jeg kommet fram til at de symbolske argumentene er de viktigste argumentene for å ta imot flyktninger. Og da særlig ønsket om å bidra i en nasjonal dugnad og hensynet til flyktningene. Ønsket om å gå imot IMDis anmodning forsvares i de fleste tilfeller med instrumentelle argumenter, da særlig utfordringer i forhold til bolig og økonomi.