Moving on: An interview study of reconciliation practices among war refugees

Abstract

Denne oppgaven presenterer en intervjustudie om forsoningspraksiser blant krigsflyktninger til Norge fra Rwanda, Burundi, DR Kongo og tidligere Jugoslavia. Forsoning forstås her som en prosess der relasjoner (gjen)opprettes mens den andres identitet og menneskelighet anerkjennes. Forsoning anses av mange å være en nøkkelprosess, både individuelt og kollektivt, etter voldelig konflikt, og begrepet har i senere tid blitt tverrfaglig belyst. Mens det meste av faglitteraturen om forsoning tar for seg det store bildet, på system- eller prinsippnivå, er denne studien lagt opp for å gi nærbilder av forsoning slik det erfares og praktiseres av individene som til sammen utgjør samfunnet. Ved bruk av sosialpsykologisk teori, bl.a. sosial identitetsteori og modellen for felles inngruppeidentitet, og metoder bygd på fenomenologi og diskursanalyse, sikter studien mot å svare på hvilke forsoningspraksiser overlevende tar i bruk for å leve videre etter krigserfaringer. Dette knyttes til identitetsutvikling og hvordan de overlevende forholder seg til ’de andre’ (utgruppen) i dag.

Noen erfaringer deles av alle intervjudeltakerne: Forsoning er 1) viktig, 2) en lang og kompleks prosess, og 3) både refleksiv (en indre prosess) og relasjonell (mellom individer og grupper). Alle intervjudeltakerne differensierer mellom utgruppemedlemmene og anser dem som skyldige for det som skjedde i ulik grad, noe som ofte fører til differensiert forsoning. Alle har også, som flyktninger fra ’nye kriger’, opplevd en foruroligende nærhet til fienden, og forteller om venner som ble fiender og alvorlige tillitsbrudd.

Betydelige forskjeller og motsigelser framtrer også i materialet, som tegner et komplekst bilde av forsoning. Hovedfunnet er tre distinkte forsoningspraksiser: Aktivisme-formidling, tilgivelse-åndelighet og avstand-unnvikelse. Forsoningsbegrepet har ulik mening i forhold til ulike diskurser som trekkes inn, blant dem teologiske, psykologiske, juridiske, politiske og utviklings-/menneskerettighetsdiskurser. Ulike konstruksjoner av ’oss’ (som ofre, misforståtte ofre, ikke-ofre og overlevende med en hensikt) og ’dem’ (som menneskelige/umenneskelige) framtrer også. Intervjudeltakerne posisjoneres av etnisk bakgrunn, men noen posisjonerer seg selv friere i forhold til etnisitet, med en bevegelsesfrihet de har skaffet seg gjennom erfaringer av kompleksitet (f.eks. migrasjonserfaringen).

Kompleksiteten og de ulike forsoningspraksisene som identifiseres i denne analysen kan gi grunnlag for mer realistiske forventninger hva man kan oppnå ved forsoningstiltak, og fungerer som et argument for å jobbe for forsoning på flere nivåer, med rom for individuelle og gruppeforskjeller. Spekteret av forsoningspraksiser som presenteres vil også kunne anvendes som en verktøykasse av ressurser for forsoning.

This thesis presents an interview study exploring reconciliation practices among war refugees to Norway from Rwanda, Burundi, DR Congo and former Yugoslavia. Reconciliation is here understood as a process of (re)building relationship in which the identity and humanity of the other are acknowledged. Reconciliation is a key process on both a collective and an individual level after violent conflict, and has become the object of interdisciplinary scholarly attention. While most literature on reconciliation focuses on ‘the big picture’, on a system or principles level, this study is designed to give a ‘closer look’ on reconciliation as experienced and practiced by the individuals who make up society. The study applies social-psychological perspectives, including social identity theory and the common ingroup identity model, and methods informed by discourse analysis and phenomenology to answer the question of what reconciliation practices survivors make use of to live on after war experiences. This is linked to identity development and how survivors relate to ‘the others’ (the outgroup) today.

Some experiences are shared by all interviewees: Reconciliation is 1) important, 2) a long and complex process, and 3) both reflexive (an inner process) and relational (an interpersonal/intergroup process). The interviewees all differentiate between outgroup members and see some as guiltier than others, often leading to differential reconciliation. All have also, as refugees from ‘new wars’, experienced a troubling closeness to enemies, and tell about friends turned enemies and betrayals of trust.

Significant differences and contradictions are also found, however, drawing a complex picture of reconciliation. The main finding is that of three distinct reconciliation practices: Activism-expression, forgiveness-spirituality and distancing-avoidance. Reconciliation has different meanings when construed within different discourses, among them theological, psychological, legal, political and development discourses. There are also different constructions of ‘us’ (victims, misunderstood victims, nonvictims, purposed survivors) and ‘them’ (human/inhuman). Interviewees are positioned by ethnic background, but some position themselves more freely or creatively in relation to ethnicity; with a freedom of movement gained through experiences of complexity (e.g. the migration experience).

The complexity and different practices of reconciliation identified in this analysis can inform more realistic expectations to what reconciliation initiatives might achieve, and is an argument for a multi-level approach that acknowledges group and individual differences. The range of practices presented can also be viewed as a toolbox of resources for reconciliation.