Irans maktposisjon i forhandlinger med Vesten : Diplomatiet om landets kjernefysiske program

Abstract

Denne masteroppgaven omhandler forhandlingene om Irans kjernefysiske program som har pågått mellom Iran og Vesten siden august 2002. Utgangspunktet for analysen er et teoretisk rammeverk presentert av William Zartman og Jeffrey Z. Rubin, som hevder at svake stater øker sin makt i forhandlinger. Hovedmålsetningen med avhandlingen er å kartlegge hvordan atomforhandlingene har påvirket Irans relative maktposisjon, samt teste anvendbarheten og forklaringskraften ved Zartman og Rubins tese.

Analysens funn viser at Iran ikke har styrket sin maktposisjon gjennom atomforhandlingene. I de periodene Iran har viet atomforhandlingene mye oppmerksomhet, er landets maktposisjon svekket eller preget av status quo. Iran har derimot styrket sin maktposisjon i de periodene landet har snudd ryggen til forhandlingene. Analysens funn er derfor i strid med Zartman og Rubins tese.

Tesens begrensede forklaringskraft er fortolket som at Zartman og Rubins rammeverk kan forklare forhandlinger der begge parter er kompromissvillige, men ikke sikkerhetspolitiske forhandlingsprosesser der den ene part er kompromissløs. Ytterligere forskning bør iverksettes før Zartman og Rubins tese kan generaliseres til det sikkerhetspolitiske feltet.