Abstract
Forventningene til demokratiets evne til å bekjempe fattigdommen var stor da svært mange afrikanske land innførte formelt demokrati på 1990-tallet. Det er imidlertid uenighet blant forskere om demokrati generelt, og liberalt demokrati spesielt, i det hele tatt er bedre til å redusere fattigdom enn andre styreformer.
Derfor ønsket jeg å se nærmere på forholdet mellom demokrati og fattigdom i afrikansk kontekst, ved å bruke Malawi i sørlige Afrika som case. Malawi har vært et formelt demokrati siden 1994, men utbredelsen av fattigdommen er fortsatt omfattende. I tillegg er ulikheten mellom fattig og rik stor.
I oppgaven har jeg undersøkt hvordan fattige kvinner på landsbygda opplever demokrati og fattigdom, og sett på endringer i fattigdommen etter innføringen av demokrati i Malawi i 1994. Hva er kvinnenes opplevelse av demokratiets evne til å bekjempe fattigdom i Malawi, og hvordan kan deres opplevelser forstås og forklares? Jeg fokuserte på kvinner som er alene om ansvaret for husholdningen, såkalt ”kvinneledede” husholdninger, på landsbygda. I oppgaven var i all hovedsak kvinnenes egne fortellinger grunnlaget for å besvare problemstillingen. Jeg forsøkte å besvare følgende spørsmål:
• Hva forstår kvinnene med fattigdom i den konteksten de lever i på den malawiske landsbygda?
• Hva forstår kvinnene med begrepet demokrati? Har de et instrumentelt syn på demokrati , eller legger de vekt på de sivile og politiske rettighetene som kjernen i demokratiet og ser på demokratiet som et gode i seg selv? Hva mener kvinnene om demokratiets muligheter til å redusere fattigdommen blant dem? Hvilke forventninger, om noen, hadde de til demokratiet i 1994? Deltar de i demokratiske beslutningsprosesser?
• Hvordan har kvinnene opplevd fattigdommen etter at demokratiet ble innført, og på hvilke måter kan endringer eller manglende endringer i denne ha noe å gjøre med innføringen av demokrati i Malawi?
For å besvare problemstillingen valgte jeg å gjøre en casestudie. Jeg utførte kvalitative intervjuer i to distrikter i Malawi, Zomba og Kasungu. Dette valget skyldtes den svært regionaliserte politiske lojaliteten, der det nåværende regjeringspartiet, UDF, dominerer i sør (Zomba) og det største opposisjonspartiet, MCP, dominerer i sentralregionen (Kasungu).
Først undersøkte jeg hvordan kvinnene ser på fattigdom i den konteksten de lever i på landsbygda i Malawi. Kvinnene definerte fattigdom både i absolutt forstand og i relativ forstand. De definerte fattigdom i absolutt forstand ved å vektlegge manglende basisbehov, som matvaresikkerhet, klær, hus, helsetjenester og utdannelse. Kvinnene var særlig opptatt av de vanskelige forholdene i jordbruket. Samtlige kvinner var opptatt av mangel på input og gjødsel, som gjør avlingene små og matvaresikkerheten liten. På den annen side definerte de fattigdom i relativ forstand, når de sammenlignet seg med andre grupper i samfunnet; andre landsbyer, folk i byene og politikerne. Samtidig var de opptatt av sårbarhet og usikkerhet knyttet til sin livssituasjon og fremtidsutsikter, og mente de ble ekskludert fra viktige økonomiske områder fordi de var kvinner. Dette er såkalt deltakende aspekter ved fattigdom. På de fleste områder var kvinnene i Zomba og Kasungu enige.
Videre undersøkte jeg hva kvinnene forsto med begrepet demokrati? Jeg undersøkte om kvinnene vurderte demokrati som et gode i seg selv eller som et instrument til godt utkomme. Jeg fant ut at kvinnene satte pris på sine sivile og politiske rettigheter, særlig ytringsfrihet, men at demokrati for dem handlet mest om en mer rettferdig fordeling av godene, redusert fattigdom og økte muligheter til å leve det livet de ønsker. For å oppnå dette var det særlig retten til mat og retten til å eie jord som kvinnene var opptatt av. De mente dette var del av det de kalte demokrati. Disse rettighetene, samt helsetjeneste og utdannelse, var nødvendige for at de skulle klare å ta del også politisk, i følge dem selv. Det var ingen forskjeller mellom Zomba og Kasungu her. Imidlertid var det en interessant forskjell i deres syn på ytringsfrihet. Flere kvinner i Kasungu mente nemlig at det var ytringsfrihet før 1994, ikke i dag. Dette forklarte de med at det tidligere var noen som hørte på dem, men det var det ikke i dag. Det interessante med dette er at kvinnene føler at ikke noen hører på dem eller er opptatt av deres hverdag. Demokratiske reformer til tross, kvinnene er fortsatt uten ”en stemme”. Dette er kvinnene i Zomba enige i, og uttrykker stor forakt for politikerne og demokratiets mulighet til å redusere fattigdommen.
Hovedargumentet for at demokrati skal være bedre på fattigdomsbekjempelse enn andre regimer, er at de fattige gjennom sine politiske og sivile rettigheter skal være i stand til å formulere behov og kreve sine rettigheter. Dette skal legge press på regjeringen for politikk som kommer de fattige til gode, gitt at de er en relativt stor gruppe. Jeg undersøkte derfor i hvilken grad kvinnene deltok i demokratiske beslutningsprosesser. Det viste seg i min studie at kvinnene ikke følte seg i stand til å utøve dette presset på regjeringen og påvirke politiske avgjørelser, til tross for at nesten samtlige stemte ved valgene i 1994 og 1999 og til tross for at fattige kvinner er en stor gruppe i Malawi. Mine funn viste også at kvinnene i liten grad deltok i aktiviteter tilknyttet politiske partier eller organisasjoner. Slik situasjonen er i dag har kvinner, i følge mine kvinner, ingen formell mulighet til å påvirke avgjørelser som tas i landsbyen av landsbyhøvdingen.
Kvinnene mente at deres fattigdom var den samme som før eller forverret siden innføringen av demokrati. Mange av dem, spesielt i Kasungu, la skylden på selve styreformen. Ulikheten mellom Zomba og Kasungu var her tydelig. Kvinnene i Zomba uttalte mye mer støtte til demokratiet enn kvinnene i Kasungu. Dette henger trolig sammen med deres politiske lojalitet. Dette var forventet, og en av grunnene til at jeg ikke kun valgte ett distrikt. Jeg var redd for at denne lojaliteten særlig ville gi seg utslag på spørsmål om endringer siden 1994.
Jeg tok utgangspunkt i kvinnenes definisjoner på fattigdom når jeg spurte om endringer siden 1994. I tillegg tok jeg opp de indikatorene jeg selv hadde valgt. Det viste seg at kvinnene i Zomba var svært nøkterne i sin fremstilling av endringer i fattigdommen siden 1994, på tross av sin uttalte støtte til den sittende regjeringen. Kvinnene i Kasungu var også relativt nyanserte på denne delen, selv om de fleste her var svært negative til regjeringen.
Enkelte positive endringer har funnet sted, når det gjelder utdanning og tilgangen på rent vann. Rent vann var imidlertid ikke viktig for kvinnene, men var en av de indikatorene jeg hadde valgt. Når det gjeldt utdannelse var de også svært opptatt av den dårlige kvaliteten og det faktum at det fortsatt ikke var helt gratis. Det var videre stor enighet blant kvinnene om at matvaresikkerheten er den samme eller forverret, at helsesituasjonen er den samme og at klær og utstyr til huset er vanskeligere å få tak i på grunn av manglende inntekter. De fleste mente de var mer sårbare i dag, sammenlignet med tidligere. I tillegg har kriminaliteten økt. Både i Zomba og Kasungu var de enige om at kvinnens stilling i landsbyene var forverret eller uendret.
Hva er så årsaken til at demokratiet ikke har maktet å redusere fattigdommen blant kvinnene? Jeg argumenterte for tre typer av forklaringer. Den første tar for seg strukturelle hindringer, som manglende utdannelse, kunnskap og økonomiske ressurser. Disse hindrer kvinnene fra å delta i særlig grad og gjør dem ute av stand til å kreve sine rettigheter og presse politikken i en retning som er til nytte for dem selv. De blir lite selvstendige og lette å manipulere for politikerne og andre maktpersoner i samfunnet. Som kvinner er de også i stor grad økonomisk avhengige av menn, og denne ulikheten på det økonomiske plan blir reprodusert som ulikhet på det politiske plan. Forholdet mellom kvinner og menn kan også forklares ut fra kulturelle trekk.
Den andre typen forklaringer på at demokratiet ikke har redusert fattigdommen slik kvinnene opplever det, er kulturelle hindringer. Mine informanter oppga at det er vanskelig for dem å påvirke egne liv, lokale og nasjonale beslutninger på grunn av tradisjoner som anser kvinnene som underordnet menn. Dette er med på å forsterke den økonomiske avhengigheten kvinnene opplever. Patron-klient forhold omtales ofte som kultur (eller ukultur), men henger også nøye sammen med begrensede ressurser. Kvinner som er avhengige av menn vil lett kunne havne i slike forhold, og også miste sin selvstendighet og kontroll over beslutninger som følge av det.
Ut fra mine funn ser det ut som at det demokratiet man finner i Malawi i dag ikke har maktet å engasjere og øke deltakelsen blant fattige kvinner som leder husholdningen. I teoretiske termer kan vi si at demokratiet i Malawi er minimalistisk, muligens liberalt (i snever forstand). Det er ikke maksimalistisk, slik kvinnene jeg intervjuet ønsket det. I tillegg er det heller ikke substansielt; det hadde ikke så stor betydning i kvinnenes hverdag at det føltes viktig for dem. Demokratiet i Malawi er i så måte et demokrati som ikke inkluderer de fattigste. Dermed kan heller ikke de fattige utforme behov og foreslå løsninger tilpasset deres hverdag, som er kjerneargumentet for at demokrati skal være bedre egnet til å bekjempe fattigdom enn andre styreformer. Det demokratiske systemet har heller ikke klart å heve levestandarden blant de fattige kvinnene. Når vi vet at kvinnene i stor grad verdsetter demokratiets instrumentelle verdi, er det ikke vanskelig å forstå deres misnøye med demokratiet. Dagens demokrati i Malawi føles altså ikke relevant i kvinnenes daglige kamp for å overleve eller for fremtiden til barna deres.