Abstract
BLI MED UT PÅ HAVET OG KAST DITT GARN. EN STUDIE AV FORHOLDET MELLOM FJERNFISKER OG KYSTSTAT I DET SØRVESTLIGE INDISKE HAV: MOSAMBIK OG SEYCHELLENE.
Oppgaven henter sitt tema fra det nye kyststatsregimet og hva som ble konsekvensene på fiskerisektoren for u-land/kyststater. U-landenes situasjon er interessant fordi det var u-landene som på mange måter ledet an i arbeidet med de økonomiske sonene og som potensielt hadde mye å vinne på en slik nasjonalisering av ressursene. Idag ser man at sonene i første omgang ikke har ført til at u-landene har økt den egne nasjonale produksjon av fisk. manglende evne til å ta opp ressursene selv, kombinert med en økende interesse igjen blant fjernfiskere fra i-land for å delta i fisket i sør, har ført til at relasjonen til fjernfisker blir en viktig indikator for hva u-landene kan sies å ha oppnådd på fiskerisektoren. Det er denne reasjonen som står i fokus i oppgaven og hovedproblemstillingen er: Har landene fått utbytte av relasjonen med fjernfisket? Det blir landenes egne interesser, målt som deres målsettinger på fiskerisektoren som er kriteriet for å vurdere utbyttet av relasjonen.
Metodisk tas det sikte på å generalisere ut i fra en casestudie av to kyststater: Mosambik og Seychellene. Når det gjelder fjernfiskerne er det lagt hovedvekt på de avtalene som er inngått med EF, som er hovedaktør i området. Kilder av ulike typer som dokumenter, sekundær-litteratur, statistikk og samtaler med personer med kunnskap på området underlegges en kvalitativ innholdsanalyse. (Hellevik, 77) Analysen deles inn i to trinn eller to arenaer: avtalearenaen og implementeringsarenaen. Hovedantakelsen er at landene vil stille svakt på begge arenaer: på den første arenaen fordi styrkeforholdet mellom kyststat og fjernfisker er i fjernfiskerens favør, noe som gir svake fiskeriavtaler, på den andre fordi landet har lite utbygd infrastruktur som gjør at det ikke kan implementere fiskeriavtalene.
Makt er en sentral variabel for å analysere forholdet mellom de to aktører. Det brukes elementer fra mer formell forhandlingsteori: Harsanyis beslutningsregel, for å vurdere styrkeforholdet. Antakelsen er at den som har lavest risikovilje er svakest i relasjonen. Risikoviljen bestemmes av aktørenes kontroll og interesser, noe som knyttes til om aktørene kontrollerer et gode den andre aktøren ønsker. Begge aktører antas å stille likt i utgangspunktet da begge forventes å ha en sterk interesse av den andres gode. Variable som utviklingsnivå hos kyststaten og strategier hos selskapene vil imidlertid avgjøre relasjonen til selskapet/fjernfiskerenes fordel.
Fjernfiskeren makter å organisere seg vekk fra sårbarhet og får slik kontroll. Andre faktorer som avgjør måloppnåelsen i avtalen er hva som kan komme til å skje under en forhandlingsprosess. Her ser jeg på generelle variable som kunnskap og allianser for å sannsynliggjøre hvordan partene kan ha påvirket forhandlingsforløpet. Antakelsen er at selskapene igjen vil ha en fordel. Selskapene, som ofte er store, vil ha en vektig kunnskapsproduksjon og dermed bedre informasjon om ressursen, markeder og priser som gir dem et fortrinn. De kan også effektivt spille usikkerhet. Dette fører til at kyststatene i mindre grad kontrollerer situasjonen. Det vil også foreligge en allianse med flaggstat som gjør kyststat sårbare for koblinger til andre områder. Relasjonen blir politisert. U-landene forventes å være spesielt sårbare overfor koblinger på grunn av sitt lave utviklingsnivå kominert med beslutningen om å industrialisere. Alliansen gir i tillegg fjernfiskerne en mulighet for å koordinere sine trekk overfor kyststatene, noe som reduserer konkurransen mellom selskapene og øker den mellom kyststatene i en region. I et slikt klima blir det vanskelig for kyststatene å samarbeide, noe som kunne ha styret dem i deres relasjoner med fjernfisker.
Resultatet av analysen av de to land Mosambik og Seychellene bekrefter i stor grad mine antakelser om forholdet mellom kyststater og fjernfiskere. Måloppnåelsen i avtalene er generelt svak og mest knyttet til valuta. At valutamålsettingene er blitt oppnådd i det hele tatt skyldes særlig koblingen til u-hjelp og mindre grad at u- landene har stått i en spesielt sterk posisjon vis a vis fjernfiskerne. Det er i mindre grad egenskaper ved ressursen og aktørenes interesse av disse enn organiseringsfaktoren som forklarer u-landenes svake posisjon. Fjernfiskerene har som forventet oppnådd en høy grad av koordinering pga. blant annet flaggstatens aktive roll. Kunnskapsvariabelen og i det hele tatt usikkerheten omkring ressursene har spilt en stor rolle for avtalene. Med en så stor usikkerhet som man har sett i sammenheng med fisket rundt Seychellene er det kyststaten som har tapt. Til slutt er alliansevariabelen klart relevant. Flaggstaten inntar en aktiv plass i selskapenes strategi, mens samarbeidet mellom kyststater lider av manglende tillit mellom statene, mye konkurranse og små finansielle ressurser. hva for slags effekt alliansen mellom flaggstat og selskap har hatt på selve måloppnåelsen er mer uklart, for koblingen til f.eks. u-hjelp er noe som kyststaten selv ser på som positivt og som har gjort at landene har fått en betaling totalt sett som de vanskelig kunne fått til dersom de hadde samhandlet med selskapene alene. På lengre sikt så kan imidlertid flaggstatens posisjon og særlig betalingen over Lome-konvensjonen bety at de reelle forhandlingsrom blir mindre for kyststatens del. Man får seg presentert en pakke som kan aksepteres eller ikke, men som det er lite rom for å forandre innholdet av gjennom forhandlinger.
Om implementeringsarenaen ble det antatt at måloppnåelsen i praksis ville være svak dersom fjernfisket ikke ble tilstrekkelig kontrollert. Flere forhold ved kontroll antas å ha relevans og særlig troverdigheten inntar en sentral plass. På den ene siden vil behovet for kontroll spille inn. Jo mindre behov for kontroll jo mindre troverdighetstap dersom evnen til kontroll er lav. Kontrollbehovet påvirkes av metode (ressurstype, kyststatens forvaltningsambisjoner) og alternativ kontroll (flaggstatskontroll eller andre kontrollordninger). Viktigere ble det antatt at evnen til kontroll var. Dette henspeiler på organisatoriske faktorer ved iverksettingsorganet som antall ansatte, utdannelsesnivå, hierarkisk organisering og politiske og økonomiske ressurser. (Van Meter/Van Hordn, 75) Til slutt vil kontrollens troverdighet henge sammen med kyststatens evne og vilje til å bruke sanksjoner. Svakt definert kyststatsmyndighet i fiskeri-lovgivningen og frykt for represalier fra fjernfisker kan svekke kyststatens evne og vilje til å bruke sanksjonsapparatet. Kyststatens håndhevings- eller kontrollkapasitet ble antatt å være generelt svak. Dette på grunn av dårlig organisasjonskapasitet kombinert med ganske stort behov for kontroll. Til slutt vil landene være lite villige til å bruke sanksjoner da de er sårbare overfor straff fra fjernfisker og/eller flaggstat.
En annen hovedvariabel som forklarer avtalene i praksis er infrastruktur. Et lands utviklingsnivå og infrastruktur vil påvirke fjernfiskerens interesse av å overholde en avtale og utgjøre en "gulrot" i forholdet. Jo mindre arbeid det koster fjernfiskeren jo større sannsynlighet er det for at den påtar seg å samarbeide med kyststaten. Antakelsen her er at kyststatene pga. av sitt lave utviklingsnivå i liten grad er i stand til å tilby fjernfiskeren forhold som gjør det i dets interesse å samarbeide.
Funnene fra den siste delen av analysen avviker noe fra antakelsene. Avtaletekstene er moderate og kan bare i beskjeden grad sies å ha oppfylt landenes målsettinger, men det lille som er oppnådd i avtalen er i stort monn gjennomført i praksis. Avgiftene er betalt inn, samforetakene fungerer noenlunde etter hensikten, det er etter sigende ikke mye tyvfiske og ringvirkningene av fisket har for Seychellenes del vært betraktelige. Det finnes videre et stort behov for kontroll som egentlig ikke tilsvarer den manglende evne landene har til å kontrollere. Man finner altså en negativ kontrollvariabel kombinert med positiv måloppnåelse. En konklusjon er dermed at selve organisasjonsevnen er av mindre betydning enn antatt. Viktig er det at landene har oppnådd en viss kontroll gjennom at fjernfiskerne kontrollerer hverandre og at begge landene har visst å bruke sanksjonsapparatet. Den forholdsvis gode måloppnåelse finner derfor sin forklaring i en beskjeden kontroll, men kombinert med effektiv bruk av sanksjoner. Til slutt så må infrastruktur ha slått positivt ut for Seychellene. En dårlig forsyningssituasjon ellers i området, kombinert med en svært moderne turistsektor på Seychellene som kan tilby forsyninger og rekreasjon til tunfiskflåten i det sørvestlige indiske hav, gjør at landet har fått overraskende mange ringvirkninger av den utenlandske flåten. Dette til tross for at det hverken finnes en god havn eller reparasjonsfasiliteter.
Den gode overholdelsen av avtalen synes dermed bestemt av et positivt forhold til fjernfisker basert på svært gunstige betingelser for den utenlandske flåten, i kombinasjon med en troverdig fare for å miste rettigheten til å fiske i framtiden dersom avtalen ikke overholdes. En hovedkonklusjon er at landene har satset på å knytte til seg fjernfiskerselskaper gjennom å gi mye ved avtaleinngåelsen. Slik skapes et bånd som siden gjør at selskapet er samarbeidsvillig. En annen hovedkonklusjon er at selskapet er samarbeidsvillig. En annen hovedkonklusjon er at kyststatene i første rekke har oppnådd hva de har oppnådd i avtalene gjennom en aktiv flaggstatsinvolvering. Gjennom flaggstatens engasjement finnes det sterke koblinger til u-hjelp som fungerer til kyststatenes fordel, men som også representerer en betydelig subsidiering av selskapene. På lang sikt skapes det her en situasjon hvor kyststaten må sies å ha lite kontroll over forhandlingsutfall og hvor konkurransen mellom fjernfiskerne er blitt vesentlig redusert.