Forvaltningen av Oslomarka : en gjennomgang og analyse av intensjoner og ressursbruk fra 1970-tallet til 2005

Abstract

Oslomarka er en fellesbetegnelse på området som ligger i fem fylker og 19 kommuner øst, sørøst, vest og nord for Oslo. Totalt dekker Oslomarka et område på 0,4 % av Norges areal, men er et potensielt friluftslivs- og rekreasjonsområde for nær 25 % av landets befolkning. Forvaltningen av Oslomarka er dermed viktig for mange typer av aktører.

Målet med oppgaven er å undersøke om intensjonene for forvaltningen av ressursbruken i Oslomarka har blitt ivaretatt siden 1970-tallet. Dermed må intensjonene som lå til grunn for forvaltningen undersøkes, og utviklingen av hvordan forvaltningen siden 1970-tallet har blitt til dagens forvaltning må kartlegges.

For å nå målet har oppgaven undersøkt dokumenter fra 1970-tallet frem til 2005, samt intervjuet representanter fra ulike aktører. Aktørene som ble valgt ut representerer de fleste brukere av Oslomarka. Følgende aktører er intervjuet: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Oslo kommune (både friluftsetaten og plan- og bygningsetaten), Ringerike kommune, den tidligere markainspektøren, Oslo og omland friluftsråd, DNT Oslo og Omegn, Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og Løvenskiold Skog.

Oppgaven har foretatt en studie av kjernedokumentene ”Utkast til flerbruksplan for Oslomarka” som kom i 1976, og notatet ”Planbehandling av Marka” som kom i 1986. Begge dokumentene kom fra Miljøverndepartementet. Disse dokumentene er meget sentrale da de viser intensjonene fra 1970-tallet godt og hvordan Miljøverndepartementet vil at Oslomarka skal forvaltes. I ”Utkast til flerbruksplan for Oslomarka” er konklusjonen at det bør bli en særlov for Oslomarka og at friluftsliv og rekreasjon skal prioriteres høyere. Notatet er ment som en veileder for fylkesmennene, og er den dag i dag det dokumentet de benytter seg av når kommunedelplanene skal behandles.

Aktørene ble fremsatt en semi-standarisert kvalitativ spørreundersøkelse. Dette innebar at aktørene ble stilt de samme spørsmålene, bortsett fra spesifikke spørsmål angående aktøren selv og dens rolle i Oslomarka.

Oppgaven diskuterer resultatene som fremkom av disse undersøkelsene. Blant aktørene er det uenighet i spørsmålet om intensjonene har blitt ivaretatt. Gjennom analysen avdekker oppgaven en verdikonflikt om forvaltningen av Oslomarka. Synet på hvorvidt intensjonene har blitt ivaretatt eller ikke, er avhengig av ståstedet til de ulike aktørene. Løvenskiold Skog og Ringerike kommune mener intensjonene har blitt ivaretatt, mens de resterende aktørene mener de ikke har blitt det.

Sluttkonklusjonen begrunnes med at siden ”Utkast til flerbruksplan for Oslomarka” ville ha en særlov, og flertallet av aktørene fremdeles vil ha det, indikerer dette en misnøye med utviklingen av forvaltningen som ikke samsvarer med intensjonene. Oppgaven mener derfor at intensjonene for forvaltningen og ressursbruken av Oslomarka siden 1970-tallet ikke er ivaretatt.