Bruk av paracetamol i den postoperative smertebehandlingen av nyfødte : En retrospektiv journalstudie

Abstract

Bakgrunn: Postoperativ smertebehandling av nyfødte er i dag en viktig del av den neonatale behandlingen. Paracetamol i kombinasjon med morfin, utgjør de viktigste analgetika i den postoperative smertebehandlingen av premature og fullbårne nyfødte. Et umodent gastrointestinalt system og praktiske årsaker gjør at paracetamol hovedsakelig administreres som stikkpiller til nyfødte. Grunnet variabel og langsom rektal absorpsjon av paracetamol, er det et økende bruk av intravenøs paracetamol. Denne bruken foregår imidlertid utenfor godkjenning for premature. Det er få publiserte farmakodynamiske studier av paracetamol, spesielt blant nyfødte. Denne studien er en retrospektiv pilotstudie for en klinisk studie med intravenøs paracetamol. Hensikten med den kliniske studien er å undersøke den farmakodynamiske effekten av intravenøs paracetamol ved å undersøke assosiasjonen mellom plasmakonsentrasjon og grad av smertelindring.

Hensikt og metoder: I denne studien ble pasientjournaler fra postoperative premature og nyfødte innlagt på Nyfødt Intensiv, St. Olavs Hospital i perioden januar 2005 til april 2009 brukt til å undersøke den postoperative smertebehandlingen av nyfødte med hovedfokus på rektalt administrert paracetamol. Det ble laget simuleringsmodeller i Microsoft Office Excel 2007 for paracetamol og morfin, som estimerer de individuelle postoperative konsentrasjonene av paracetamol og morfin ut fra alder, vekt og doseringsopplysninger av paracetamol og morfin i pasientjournalene. Ved bruk av de individuelle estimerte plasmakonsentrasjonskurvene ble estimerte konsentrasjoner av paracetamol og morfin på tidspunkt for smertevurdering funnet. Deretter ble assosiasjonen mellom smertescore og estimerte konsentrasjoner av henholdsvis paracetamol og morfin undersøkt. Ut fra journalopplysninger ble det også undersøkt om paracetamolbruken har noen effekt på morfinbehovet.

Resultater: Det var ingen signifikant assosiasjon mellom smertescore og tilhørende estimerte konsentrasjoner av paracetamol og morfin (p= 0,834 og 0,078). De estimerte konsentrasjonene av morfin ved tilstedeværelse av smerte (CRIES- score 0-3) er signifikant høyere en ved ingen smerte (CRIES-score 4-10) (p= 0,016). Den totale mengden morfin administrert i form av infusjon synker signifikant med økt gjennomsnittlig døgndose av paracetamol (p= 0,007). Det ble også vist en trend til at antall administrerte bolusdoser med morfin og gjennomsnittlig infusjonshastighet synker med økt døgndose av paracetamol, men assosiasjonene var ikke signifikante (p= 0,061 og 0,058).

Konklusjon: Verken estimerte konsentrasjoner av paracetamol eller morfin forklarer variasjonen i smerteintensitet. Det er imidlertid mange usikkerhetsmonumenter knyttet til dette, og resultatene er derfor ikke overførbare til å gjelde for reelle konsentrasjoner av paracetamol og morfin. Det kan se ut som om morfinbehovet reduseres ved adekvat dosering av paracetamol, men det kreves imidlertid reelle kliniske studier for å avgjøre om paracetamol har en morfinsparende effekt.