Abstract
Prostatakreft er en av de vanligste kreftformene blant menn i Norge, med tilnærmet 4000 nye tilfeller i året. Kun en andel av disse pasientene er kandidater for kurativ behandling ved fjerning av prostatakjertelen. Kirurgisk eller kjemisk kastrasjon er per i dag den eneste effektive systemiske behandling som kan tilbys øvrige pasienter. Imidlertid fører denne behandlingen i de fleste tilfeller til utvikling av hormonrefraktær prostatakreft, hvilket betyr bortfall av behandlingseffekt og påfølgende sykdomsprogresjon.
Epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR), en reseptor tyrosin kinase, er vist å være oppregulert i prostatakreft. Signalveier aktivert av EGF kan stimulere androgen reseptor (AR) i fravær av ligand, noe som vil kunne føre til kreftcellenes overlevelse i fravær av androgener. Iressa® (ZD 1839, gefitinib) er en lavmolekylær tyrosinkinase- inhibitor som viser relativ spesifisitet mot EGFR. Dette legemiddelet har vist klare antitumor- effekter i flere humane kreftformer. Legemiddelets effekter i prostatakreftpasienter er blant annet til utprøving ved en klinisk fase II- studie ved Oslo Urologiske Universitetsklinikk (Aker universitetssykehus) i kombinasjon med et anti- androgen, Casodex® (bicalutamid).
Resultater fra studier utført i pasienter med ikke- småcellet lungecancer (NSCLC) har vist at det er nødvendig å identifisere hvilke pasienter som vil kunne få effekt av Iressa®- behandling. EGFR- liganden amfiregulin (AREG) er foreslått som en mulig markør på ikke- respondenter i NSCLC. Liganden er også vist å spille en rolle i prostatakreft, blant annet ved at den er oppregulert i androgenuavhengige prostatakreftceller in vitro. Samspillet mellom AREG og Iressa® er derfor undersøkt i denne oppgaven.
Ved bruk av den androgenfølsomme cellelinjen LNCaP og den androgenuavhengige cellelinjen C4-2, er det ved bruk av 3H- tymidin inkorporeringsassay i denne oppgaven sett på effekten av økende konsentrasjoner av Iressa® på cellenes proliferasjon. Den proliferasjonshemmende effekten viste seg å være sterkt tydelig konsentrasjonsavhengig, og kraftigere i LNCaP- enn i C4-2- celler. med Ttilnærmet total hemming av cellenes proliferasjon ble imidlertid sett ved tilsetning avved konsentrasjonen 50 μM i begge cellelinjene..
For å se nærmere på AREGs effekter på proliferasjon er også cellene stimulert med ulike konsentrasjoner av AREG. AREG utviste ingen proliferasjonsøkende effekt alene, og påvirket heller ikke proliferasjonen til celler hemmet med 1 μM Iressa®. Epidermal vekstfaktor (EGF), en annen EGFR- ligand som binder reseptoren med høyere affinitet enn AREG, er tatt med i forsøkene som positiv kontroll på reseptoraktivering. Heller ikke EGF hadde noen effekt på cellenes proliferasjon under de forsøksbetingelser som er benyttet i oppgaven.
Da AREG er vist å være oppregulert i androgenuavhengige cellelinjer, er det i denne oppgaven undersøkt hvilke mekanismer som ligger bak oppregulering av denne vekstfaktoren i androgenfølsomme celler. Dette er undersøkt i cellelinjen LNCaP, som er blitt forsøkt stimulert med flere ulike vekstfaktorer, steroidhormoner og analoger. Steroidhormonet 17β- estradiol og dihydrotestosteron- analogen R1881 reduserte nivået av AREG på mRNA- nivå. Fravær av steroider i mediumetmediet, ga i seg selv en liten induksjon av AREG mRNA, mens kun mindre effekter ble observert med de andre faktorene. Disse resultatene tyder på at AREG er regulert av steroidhormoner, og at bortfall av androgener ved kirurgisk eller kjemisk kastrasjon kan føre til oppregulering av AREG- nivåerne i prostatakreftceller.
Det er i denne oppgaven ikke funnet resultater som tyder på at AREG er en markør for ikke- respondere på Iressa®. Dette må imidlertid undersøkes med flere andre metoder før en mulig sammenheng kan utelukkes. AREG er derimot identifisert som en mulig bidragsyter til utvikling av hormonrefraktær prostatakreft, og dermed som et potensielt mål for fremtidig kreftterapi.