Langtidsresultater etter kombinert nyre-pankreas- og nyretransplantasjon hos personer med type 1-diabetes : En pilotstudie

Abstract

SAMMENDRAG

Bakgrunn Personer med diabetes er utsatt for diabetiske senkomplikasjoner blant annet på grunn av hyperglykemi. Mikrovaskulære komplikasjoner, som retinopati, nevropati og nefropati er direkte relatert til hyperglykemi. Makrovaskulære komplikasjoner, som er relatert til arteriestivhet og arteriosklerose, forekommer i tillegg. Hensikten med denne studien var å undersøke i en pilotundersøkelse om diabetiske senkomplikasjoner er mindre uttalt hos nyre- pankreastransplanterte pasienter med type 1-diabetes som har hatt normoglykemi i 9 – 16 år, sammenlignet med nyretransplanterte pasienter med type 1-diabetes og eksogen insulinregulering.

Metode Åtte nyre- pankreastransplanterte og åtte nyretransplanterte pasienter med type 1-diabetes, de sistnevnte hadde fått nyre donert fra familiegiver, deltok i studien. Samtlige hadde fått sine organer transplantert for mer enn 9 år siden. Glomerulær filtrasjonsrate (GFR) ble estimert innen 6 måneder etter tx og ved dagens oppfølgingsundersøkelse. Det ble det tatt blodprøver, urinprøve og målt blodtrykk første undersøkelsesdag. Nyrefunksjon (GFR) ble også undersøkt som plasmaclearance av 51Cr-EDTA, og arteriestivhet ble målt med et SpygmoCor®-instrument samme dag. I tillegg ble det gjennomført en oral glukosebelastning (oral glucose tolerance test, OGTT) på de nyre- pankreastransplanterte for å undersøke glukosetoleransen. Andre undersøkelsesdag ble mikrovaskulær endotelfunksjon målt med Laser Doppler på acetylkolin-stimulert vasodilatasjon og postokklusiv reaktiv hyperemi. Glukose disposal rate (GDR) og insulinfølsomhet ble beregnet etter en totimers hyperinsulemisk euglykemisk clamp (HEC).

Resultat Nyre- pankreastransplanterte hadde signifikant bedre HbA1C, 51Cr-EDTA clearance og arteriestivhet, målt som augmentasjonsindeks (AIx), enn de nyretransplanterte. Estimert GFR var i utgangspunktet høyere hos de nyre- pankreastransplanterte like etter transplantasjonen (57 ± 9 vs. 45 ± 12 ml/min/1,73m2, p=0,035), og holdt seg høyere ved oppfølgingsundersøkelsen (52 ± 25 vs. 34 ± 9 ml/min/1,73m2). Endringene var ikke signifikant forskjellige gruppene i mellom. Ved oral glukosebelastning hadde de nyre- pankreastransplanterte hadde en god insulin- og C-peptid- respons og et forventet fall i glukagon og frie fettsyrer etter glukosebelastningen. ACh-stimulert vasodilatasjon var numerisk bedre i gruppen med nyre- pankreastransplanterte enn i gruppen med nyretransplanterte, men forskjellen var ikke signifikant. Peak etter postokklusiv reaktiv hyperemi var bedre i gruppen med nyretransplanterte, men heller ikke her var det statistisk signifikans.

Konkusjon Nyre- pankreastransplanterte diabetespasienter har normal glukosemetabolisme vurdert ut fra en oral glukosebelastning og HbA1C-målinger, men også uttalt insulinresistens. De synes i tillegg å ha mindre uttalt organskade mer enn 9 år etter transplantasjon, sammenlignet med diabetespasienter som kun har fått transplantert nyre. Antallet pasienter er imidlertid for begrenset til å trekke sikre konklusjoner.