Erythrina senegalensis - en medisinplante fra Mali : Del A: Identifisering av bioaktive komponenter i rotbark. Del B: Etnofarmakologiske studier

Abstract

Barken fra planten Erythrina senegalensis er benyttet i tradisjonell medisin i Vest-Afrika. I denne studien var utgangspunktet metanol- og diklormetanråekstrakt av rotbarken til denne planten. Råekstraktene ble separert og fraksjonert ved hjelp av kolonnekromatografi, og fraksjonene ble undersøkt med NMR-spektroskopi. Utvalgte fraksjoner fra diklormetanråekstraktet ble separert og fraksjonert videre med ulike fraksjoneringsteknikker (kolonnekromatografi, væskekromatografi og tynnsjiktskromatografi), og forbindelser ble isolert. De isolerte forbindelsene ble strukturoppklart ved 1H- og 13C-NMR-spektroskopi og massespektrometri. Det ble isolert en ny forbindelse som ble strukturoppklart med de nevnte teknikker, i tillegg til 2-dimensjonal NMR-spektroskopi (HSQC og HMBC). Råekstraktene og alle fraksjonene fra disse etter den første fraksjoneringen ble testet for radikalscavengeraktivitet overfor 1,1-diphenyl-2-picrylhydrazyl (DPPH). De allerede kjente isolerte forbindelsene og diklormetanråekstraktet ble også testet for antioksidantaktivitet ved å teste deres evne til å hemme enzymet 15-lipoksygenase (15-LO) fra soyabønner. Disse ble i tillegg testet for antibakteriell aktivitet mot Staphylococcus aureus. Diklormetanråekstraktet og forbindelsen erybraedin C ble testet for toksisitet (Brine Shrimp lethality assay) og adenosin deaminase (ADA) hemming.

Pterocarpanene erybraedin A, erybraedin C, erybraedin D og eryvarin K ble isolert fra diklormetanråekstraktet, i tillegg ble det isolert et ikke tidligere beskrevet pterocarpan fra dette ekstraktet, med det systematiske navnet 9-hydroksy-8-metoksy-6’,6’-dimetylpyrano[2’,3’:3,4]pterocarpan. Av disse forbindelsene er det bare erybraedin A som tidligere har blitt isolert fra E. senegalensis.

Diklormetanråekstraktfraksjonene viste høyere grad av radikalscavengeraktivitet enn fraksjonene fra metanolråekstraktet og det ble derfor fokusert på disse i det videre arbeidet. Diklormetanråekstraktet og de kjente isolerte forbindelsene viste høy grad av antioksidant- (15-LO-hemming) og antibakteriell aktivitet mot S. aureus. Diklormetanråekstraktet og erybraedin C viste økt grad av toksisitet sammenlignet med blankprøve. Diklormetanråekstraktet ga ADA-hemming (IC50 = 89 ± 5 ?g/ml) men erybraedin C var tilnærmet inaktiv.