Uttrykk av P-glykoprotein i pankreas-øyceller ex vivo : påvirkning av immunsuppressiva

Abstract

SAMMENDRAG Det er først nå i den senere tid at det har blitt aktuelt å transplantere øyceller, hormonproduserende celler som ligger i bukspyttkjertelen. En av celletypene i disse øyene er betaceller som produserer insulin.

Pasienter med type 1-diabetes har mangelfull insulinproduksjon. Ved en transplantasjon kan de enten få operert inn en hel bukspyttkjertel eller få injisert isolerte øyceller fra pankreas fra avdøde givere. Ved en slik øycelletransplantasjon er det flere utfordringer. Det største problemet er mangel på donorer. Man har fortsatt ikke funnet isoleringsmetoder som gir en god nok utnyttelse av øycellene, dvs. at øyceller fra én donor er nok til å gjøre én pasient insulinfri. Isoleringsutbyttet ligger på rundt 1/3 av øycellene i donors pankreas. I tillegg går store mengder øyceller tapt etter transplantasjonen, og ny transplantasjon etter kort tid er ikke uvanlig for å holde pasienten insulinfri. Årsaken til at en del av øycellene går tapt etter transplantasjon, er ikke fullstendig kartlagt.

Pasienter som har gjennomgått en øycelletransplantasjon blir, på lik linje med andre transplanterte, behandlet med immunsuppressiva for å hindre avstøtning. Det har blitt spekulert i om store doser immunsuppressiva kan være direkte toksisk for øycellene.

Som standard behandling rett før, under og etter en transplantasjon, får pasientene metylprednisolon. Bruk av prednisolon har vist seg generelt å redusere rejeksjonstilfellene ved organtransplantasjon, og det kan hende at steroidene også bidrar til å redusere svinnet av øycellene. En teori er at steroidene beskytter øycellene mot den toksiske effekten som utøves av ulike andre immunsuppressiva. Steroidene kan gjøre dette ved å oppregulere P-glykoprotein, en transmembran transportør som pumper molekyler, deriblant andre immunsuppressiva, ut av cellene ved hjelp av ATP hydrolyse.

I oppgaven skal man forsøke å avdekke om mRNA for P-glykoprotein (og dermed sannsynligvis P-glykoprotein selv) finnes i de Langerhanske øyene, og i så fall om P-glykoprotein-uttrykket påvirkes av steroider. Per dags dato finnes det ikke noen etablert metode for kvantitativ bestemmelse av mRNA uttrykk av P-glykoprotein i ulike cellepopulasjoner, så dette må etableres. Metodeutvikling vil derfor være en stor del av oppgaven.

Dersom P-glykoprotein blir påvist i øycelle-materialet, vil det være aktuelt å gå videre og se på eventuelle ekspresjonsendringer av P-glykoprotein avhengig av steroid-dose tilsatt cellemediet.