Væskefase mikroekstraksjon av zwitterioniske legemidler

Abstract

Væskefase mikroekstraksjon (LPME) er en relativt ny metode for opprensning og oppkonsentrering av legemidler fra biologiske prøver. Metoden er utviklet av Pedersen-Bjergaard, Rasmussen og Krogh ved Universitet i Oslo. Lignende prinsipper har også vært benyttet av andre grupper. I LPME ekstraheres analyttene gjennom en organisk fase immobilisert i en porøs, hul polypropylenfiber og inn i en vandig akseptorfase i fiberens hulrom. De første arbeidene som ble gjort med LPME fokuserte på passiv diffusjon av hydrofobe legemidler, men i det siste har det også blitt arbeidet med ekstraksjon ved hjelp av en ionpardanner som medierer transporten. Et hydrofobt kompleks ble dannet mellom analytten og ionpardanneren. Dette komplekset ble ekstrahert over den organiske fasen. I kontaktflaten mellom den organiske fasen og akseptorfasen ble analytten frigjort ved at motioner fra akseptorfasen byttet plass med analytten i komplekset.

I dette arbeidet ble ionparmediert LPME vurdert som prøveopparbeidelsemetode kombinert med kapillærelektroforese. Metoden skulle benyttes ved analyse av zwitterioniske legemidler i plasma og urin. Innledningsvis ble arbeidet gjort med vandige prøver. En rekke ulike betingelser ble forsøkt for å ekstrahere så høye utbytter som mulig. I de innledende forsøkene med vandige prøver ble det vist at tilsetting av 2 mM BTB i 50 mM boratbuffer pH 7,6 ga de høyeste utbyttene for de fem utvalgte zwitterioniske legemidlene dopamin, metaraminol, fenylefrin, etilefrin og morfin. Ved bruk av 1-oktanol som organisk fase og 50 mM HCl som akseptorfase ble ekstraksjonsutbyttene for disse legemidlene mellom 24 og 81 %. Når de samme betingelsene ble benyttet til ekstraksjon av disse legemidlene fra urin ble det ikke ekstrahert kvantifiserbare mengder av noen av stoffene. Kvantifiseringsgrensen ble definert som S/N = 10. Det ble vist at endogene substanser i urin inhiberte ekstraksjonen, og at denne inhiberingen varierte med urinens konsentrasjon. Ved å redusere mengden urin i prøven fra 500 µl til 100 µl ble det ekstrahert utbytter på 4 til 14 % av de fem legemidlene, men disse utbyttene varierte veldig ved bruk av urinprøver fra ulike personer og fra ulike tider på døgnet. Ved ekstraksjon fra plasmaprøver med de samme betingelsene som ble benyttet ved ekstraksjon fra vandige prøver ble det heller ikke ekstrahert kvantifiserbare utbytter av noen av de utvalgte legemidlene. Det ble forsøkt å tilsette metanol til plasmaprøvene for å bryte eventuelle interaksjoner mellom plasmaproteiner og legemidlene, uten at det førte til høyere ekstraksjonsutbytter. Det viste seg tvert imot at dette inhiberte ekstraksjonen. Det ble forsøkt å bryte eventuelle interaksjoner mellom plasmaproteiner og ionpardanneren ved å tilsette Na2SO4. Dette viste seg også å inhibere ekstraksjonen. Ved å redusere prøvevolumet fra 1,5 ml til100 µl ble det ekstrahert utbytter på 20 til 69 % av de utvalgte legemidlene, med unntak av dopamin som det ikke ble ekstrahert et kvantifiserbart utbytte av. Ved å redusere plasmamengden i 1,5 ml prøvevolum fra 500 µl til 100 µl ble det ekstrahert fra 15 til 34 % av legemidlene, med unntak av dopamin som det ikke ble ekstrahert et kvantifiserbart utbytte av.