| dc.description.abstract | Hoftebrudd rammer i hovedsak eldre mennesker og kan føre til et redusert funksjonsnivå og tap av selvstendighet. Det forekommer rundt 10 000 hoftebrudd årlig i Norge og selv om antallet øker på grunn av den voksende andelen eldre i befolkningen, ser det ut som om insidensen har stabilisert seg på et høyt nivå siste tiår. Hoftebrudd kan deles inn i to hovedgrupper: lårhalsbrudd og trokantære brudd. Disse to gruppene er nokså like med hensyn til pasientgrupper, behandling og behandlingsresultater, og både lårhalsbrudd og trokantære brudd fører til en høyere dødelighet og sykelighet sammenlignet med resten av befolkningen. En rekke studier har sett på hvordan man kan bedre behandlingsresultatene hos disse pasientene, men flertallet av disse arbeidene har fokusert på faktorer knyttet til den kirurgiske og fysikalske behandlingen. Vi har derfor forsøkt å kartlegge bruken av legemidler hos pasienter med hoftebrudd samtidig som vi ha undersøkt om noen av disse legemidlene er assosiert med en økt risiko for død eller nye hoftebrudd.
Journalopplysninger og prøvesvar til 765 pasienter behandlet for hoftebrudd på Oslo Universitetssykehus, Aker i perioden 1.1.2006-31.12.2008 ble gjennomgått retrospektivt. Vi innhentet opplysninger som i tidligere studier har blitt funnet å ha innflytelse på prognosen og disse omfattet kjønn, alder, bosituasjon, kliniske funn ved innleggelse, laboratoriesvar, tilleggssykdommer og bruk av legemidler. Opplysninger om dødstidspunkt ble innhentet fra folkeregisteret. Pasientene ble fulgt opp frem til 1. januar 2011 og dette ga en median oppfølgingstid på 876 dager (variasjon, 1-1839). Risiko for død og nytt hoftebrudd ble beregnet ved hjelp av Cox proporsjonale-hasard regresjonsanalyser. I tillegg ble det utført propensity score matching for å stratifisere for samtlige registrerte årsaksvariabler som ble innhentet.
Ved multivariate Cox regresjonsanalyser identifiserte vi ti årsaksfaktorer med signifikant innflytelse på dødeligheten etter tre måneder og av disse var det tre legemidler. Både loop diuretika (justert hasard ratio (HR)= 2,4) og antipsykotika (justert HR=2,0) predikerte en høyere dødelighet. Nokså overraskende fant vi dessuten at behandling med bisfosfonater (justert HR=2,5) også medførte en økt dødelighet de første tre månedene. Ved tilsvarende undersøkelser hvor dødeligheten i løpet av hele observasjonstiden ble analysert, identifiserte vi tretten signifikante årsaksfaktorer. Som ved undersøkelsene etter tre måneder, predikerte både bruk av loop diuretika (justert HR=1,3) og antipsykotika (justert HR= 1,7) en høyere dødelighet. Tilsvarende funn ble gjort for pasienter gitt systemiske steroider (justert HR=1,6), mens derimot behandling med angiotensin II-reseptorantagonister (justert HR=0,60) indikerte en viss beskyttelse.
Av pasientene som ble inkludert i studien, pådro 60 (7,8 %) seg et nytt hoftebrudd i løpet av oppfølgingsperioden. Ved multivariate Cox regresjonsanalyser fant vi at pasienter behandlet med antidepressiva (justert HR=3,6) og pasienter som røkte (justert HR=3,1) hadde en signifikant økt risiko for hoftebrudd.
Vi har kun registrert årsaksfaktorer på innleggelsestidspunktet. Vi har ikke tatt hensyn til at mange av disse endres over tid, og ikke minst gjelder dette behandling med legemidler. Enkelte opplysninger som har blitt vist å ha innflytelse på prognosen lot seg ikke innhente, blant annet kroppsmasseindeks, aktivitetsnivå og kognitiv status. Dessuten ble studien utført retrospektivt, og man skal derfor være svært forsiktig med å konkludere på bakgrunn av vårt materiale. Imidlertid er mange av funnene interessante og bør kunne bekreftes eller avkreftes ved oppfølgende prospektive undersøkelser. | nor |