Endringer i genekspresjon etter eksponering for heksabromosyklododekan (HBCD)

Abstract

SAMMENDRAG Heksabromosyklododekan (HBCD) er en bromert flammehemmer, hovedsakelig tilsatt produkter av polystyren og tekstiler. Stoffet kan spres i miljøet under produksjon av produkter som inneholder flammehemmere, samt gjennom lekkasje fra produkter som er i bruk eller kastes. Det rapporteres stadig om nye funn av HBCD i miljøet (Janak et al. 2005). Det er vist at HBCD kan akkumuleres og har et høyt potensial for opphopning i næringskjeden. Det er målt til dels høye nivåer i enkelte dyr. Kunnskapen om i hvilken grad mennesker og dyr eksponeres for HBCD, og hvilke helseskadelige effekter stoffet har, er foreløpig begrenset. Mennesker vil kunne utsettes for HBCD hovedsakelig gjennom konsum av fettrik mat, og muligens også gjennom forurenset inneluft og støv. Det eksisterer få studier på måling av nivåer av HBCD i mennesker, men HBCD er påvist i morsmelk.

Toksisiteten til HBCD er ikke tilstrekkelig studert (Birnbaum & Staskal 2004), og kontraster mellom resultater i ulike rapporter er et gjennomgående problem. Det foregår mye internasjonalt forskningsarbeid omkring HBCD for å skaffe en bredere oversikt over forekomster i miljøet, menneskers eksponering og mulige helseskadelige virkninger (Becher 2005). Stoffet er til vurdering i EUs program for risikovurdering av eksisterende kjemikalier. Det er behov for mer informasjon om utviklingseffekter, endokrine forstyrrelser og langtidseffekter, som for eksempel karsinogenese (Birnbaum & Staskal 2004).

Mikromatriser ble brukt for å undersøke mulige toksiske effekter av HBCD, med vekt på utviklingstoksikologi. Drektige og lakterende mus ble in vivo eksponert for HBCD (100 mg/kg). Forandringer i genekspresjon i lever hos drektige mus og lakterende mus ble undersøkt, samt forandringer i genekspresjon i lever og tannanlegg hos 12,5 dager gamle fostre og 3,5 dager gamle avkom. Mikromatriseeksperimentene viste at flere hundre gener har signifikant endret ekspresjon i lever/tannanlegg etter eksponering for HBCD. Denne endringen i genekspresjon kan bl.a. medføre inhibering/aktivering av apoptose gjennom stimulering av ulike signalveier, samt føre til økt celledeling og differensiering. I lever hos foster førte HBCD til oppregulering av gener, som gjennom ulike signalveier kan stimulere celledeling. Resultatet kan være hepatomegali. Dette stemmer overens med andre studier på mus eksponert for HBCD (Landin, Mariussen, upublisert).