En akustisk undersøkelse av biologiske og fysiske forhold i et dypvannsdeponi for forurenset sediment i indre Oslofjord

Abstract

Forurensede sedimentmasser i indre Oslofjord blir fjernet ved mudring og deponert via rør til sjøbunnen i et dypvannsdeponi mellom Malmøykalven og Husbergøya. I denne oppgaven er biologiske og fysiske forhold i deponeringsbassenget undersøkt, med hovedvekt på bruk av et ekkolodd som ble festet under deponeringslekteren i juli 2007. Analysene i dette studiet er basert på et kontinuerlig akustisk datamateriale fra juli 2007- januar 2008, og den pelagiske faunaen under lekteren (krill og fisk) samt sediment i vannmassene ble kartlagt gjennom denne perioden.

På grunn av dårlige oksygenforhold ble det antatt i forkant av opprydningsprosjektet at det ville være lite fisk i deponeringsområdet. Tidligere undersøkelser av fiskefaunaen i Oslofjorden har imidlertid påvist forekomst av fisk på dyp med lavere oksygenverdier enn det som lå til grunn i konsekvensutredningen. Resultatene fra denne undersøkelsen viste at det var en svært høy tetthet av fisk under lekteren sammenlignet med konsentrasjonen av fisk andre steder i fjorden. Det er dokumentert at fisk akkumuleres under flytende objekter, og den kunstig høye konsentrasjonen av fisk skyldes trolig at lekteren har fungert som en FAD (Fish attracting device) og at lys på lekteren har trukket til seg fisk i mørket. Resultatene over mengde fisk under lekteren var dermed ikke i overensstemmelse med antagelsene fra forundersøkelsene av deponeringsområdet.

Fisken dannet stimer i nedre del av vannsøylen på dagtid gjennom hele perioden, utover høsten ble det også observert tette ansamlinger av fisk i øvre vannlag om natten. Stimene under lekteren om natten kan trolig forklares ved at deponeringslekteren er utstyrt med lyskastere.

Krill ble gjennom hele perioden registrert som et akustisk tilbakespredningslag mellom 50-60 meter i vannsøylen om dagen. Sommer og tidlig høst vandret krillen oppover i vannmassene om natten, men fra oktober av ble den registrert i nedre del av vannsøylen gjennom hele døgnet. Den reduserte vertikale døgnvandringen kan trolig skyldes effekten av kunstig lys fra lekteren og økt mengde predatorer i øvre vannlag.

Under deponering var det sediment som dominerte de akustiske registreringene, og under hele perioden ble suspenderte sedimentpartikler registrert opp til 30-40 meter eller grunnere i vannsøylen. Dette avviker fra konklusjonene i konsekvensvurderingene som ble gjennomført før oppstart av deponeringen, der det ble antatt at det på grunn av en sterk lagdeling i overflatevannet var lite sannsynlig med spredning opp til 30 meter eller grunnere. Det ble også registrert tilfeller der sediment ble sølt fra overflaten, noe som resulterte i at sedimentpartikler med lav utsynkning ble liggende og flyte i vannsøylen på dyp mellom 10-20 meter.

De akustiske dataene ble brukt til å kvantifisere mengden av suspendert sediment i vannsøylen under deponering. Tilbakespredningen fra sedimentpartiklene øker eksponentielt med partikkelstørrelsen, og den estimerte sedimentmengden var derfor sterkt avhengig av antatt partikkelradius. De akustiske beregningene av sedimentmengde ble sammenlignet med turbiditetsmålinger, og det ble foretatt en vurdering av akustikk som metode for registrering og kvantifisering av sediment i vannsøylen. Det ble konkludert med at akustikk er fordelaktig ved at det gir et samtidig bilde av både levende organismer og sedimentpartikler i vannsøylen. Usikkerheten rundt estimering av sedimentmengde ved bruk av teoretiske modeller kan reduseres gjennom supplerende prøvetaking, som f. eks kartlegging av størrelsen på de suspenderte sedimentpartiklene.

Deponeringen påvirket krillens vertikalfordeling ved at den i mange tilfeller ble registrert høyere oppe i vannsøylen etter endt nedføring. Det var uklart hvorvidt nedføringen av sediment hadde en effekt på fisk, i noen tilfeller var det en reduksjon i antall stimer etter deponering, i andre ikke. Det var uansett klart at betydelige konsentrasjoner av fisk oppholdt seg i nedre del av vannsøylen samtidig som det foregikk deponering, og det er grunn til å anta at fisk i større grad blir eksponert for miljøgifter enn det som er blitt antatt i forkant av deponeringsprosjektet.