Lerretsdeformasjoner, krakeleringer og metallsåper: Undersøkelser og konservering av et 1700-talls portrett

Abstract

Denne oppgaven presenterer undersøkelser, dokumentasjonen og konserveringen av et kvinneportrett fra 1700-tallet fra Drammens Museum, med søkelys på dets lerretsdeformasjoner, krakeleringsutbredelser og synlige metallsåpeforekomster. Maleriet hadde antakelig aldri blitt renset tidligere, og hadde delvis beholdt sin originale oppspenning. Maleriets dårlige tilstand dannet grunnlaget for å undersøke årsakene til at disse nedbrytningsprosessene hadde oppstått. Med denne kunnskapen ble aktuelle behandlingsstrategier utarbeidet, slik at maleriet kunne returneres til museet for oppbevaring i magasin uten klimakontroll. Undersøkelsene medførte en modifisering av eksisterende metoder, slik som spenningsfeltanalyse og statistiske krakeleringsundersøkelser. Digitale rekonstruksjoner av lerretstopografien, sett i sammenheng med tverrsnitt-undersøkelser, viste at de blyhvite områdene hadde hatt en betydelig innvirkning på spenningsfordelingen i maleriet. Undersøkelsene antydet også at ulike fargelagstykkelser mellom motivet og bakgrunnen, og flyttingen av spikerne langs den ene oppspenningskanten, var signifikante faktorer for utviklingen av deformasjonene. Spikrenes plassering hadde antakelig også påvirket krakeleringsbredden i fargelagene, og indirekte muligens metallsåpe-ansamlingene. Materialenes interne egenskaper har dermed vært hovedårsaken til nedbrytningene, samtidig som ugunstige oppbevaringsforhold har fungert som en katalysator for utbredelsen av dem i maleriet. Grundige strukturelle behandlinger og bestandige materialer ble derfor benyttet i konserveringsbehandlingen, slik som planering på lavtrykksbord og kantdublering. I tillegg ble mock-ups av kantdubleringssammenføyninger og komparative fernisseksperimenter brukt i beslutningsprosessene. Dette bidro til at den originale blindrammen kunne brukes videre, som var viktig for å bevare kulturminneverdiene til maleriet. Avslutningsvis har inngrepene, derunder fjerning av sekundære ferniss- og støvlag, kantdublering og visuell re-integrering, resultert i en forbedring av stabiliteten og lesbarheten i maleriet samtidig som kvantitativ informasjon om nedbrytningsprosessene i de originale materialene ble bevart.

This thesis presents the examination, documentation, and conservation of an 18th-century portrait of a woman from Drammens Museum, focusing on its canvas deformations, craquelure patterns, and visible metal soaps. The painting had probably never been cleaned before and partially retained its original tensioning. The condition of the painting formed the basis for examining the causes of the degradation processes. With this knowledge, suitable treatment strategies were developed to allow the painting's return to the museum for storage without climate control. The investigations led to modifications of existing methods, such as stress field analysis and statistical investigation of the craquelure patterns. Digital reconstruction of the canvas topography, coupled with cross-section examinations, revealed the significant impact of lead white areas on the tension distribution in the painting. The analyses also suggested that the varying paint layer thicknesses between the motif and background, along with a repositioning of nails along one edge of the canvas, were important factors in the development of the deformations. The placement of the nails likely also influenced the width of the craquelure patterns in the paint layers and, possibly, indirectly the accumulation of metal soaps. Internal properties of the materials were thus the main cause of the deteriorations, while unfavorable storage conditions had acted as a catalyst for their extent. Consequently, thorough structural treatments and durable materials were used in the conservation process, including low-pressure table flattening and strip-lining of the canvas. Additionally, mock-ups of strip-lining tests and comparative varnish experiments were used in the decision-making processes. This contributed to the preservation of the original stretcher, which was important to maintain the cultural heritage value of the painting. In conclusion, the conservation, including the removal of secondary varnish and dust layers, strip-lining, and visual reintegration, enhanced the stability and readability of the painting, while preserving quantitative information on the degradation processes in the original materials.