Evaluering av feilkilder og optimalisering i dynamisk kontrastforsterket MRI

Abstract

Dynamisk kontrastforsterket MRI (DCE-MRI) er en diagnostisk avbildningsmetode som brukes til å kartlegge de kinetiske egenskapene til vev. Den brukes blant annet til å skaffe informasjon om blodnettverket i kreftsvulster, som har vist seg å være verdifullt i evaluering av terapi. DCE-MRI gjøres ved å fortløpende ta bilder av interessant vev mens kontrastmiddel passerer og interagerer med vevet. Dynamikken som observeres analyseres med kinetiske modeller som gir verdier av ulike farmakokinetiske parametre. Det er imidlertid flere aspekter ved anvendelsen av metoden som ikke er grundig undersøkt, og forskjeller ved ulike sentres praksis gjør at det enda ikke er mulig å direkte sammenlikne resultater av de samme parametrene gjort på tvers av forskningsgrupper.

Det er i denne oppgaven undersøkt om den vanligvis neglisjerte T2*-effekten har en vesentlig innvirkning på estimeringen av disse parametrene, samt hvor høy tidsoppløsning som må anvendes for å få gyldige resultater. Den gjeldende oppfatning de seneste år har vært at stadig høyere tidsoppløsning er noe å strebe etter, men dette har sin pris i form av at andre kvaliteter ved bildeserien må ofres. Det ble derfor gjort analyser der resultater med og uten korreksjon av T2* -effekter ble sammenliknet, samt tester av hvordan estimatene varierte med ulike tidsoppløsninger. Undersøkelsene er gjort på pasienter diagnosert med glioblastoma multiforme, som er en høygradig hjernesvulst.

Det ble funnet at T2* -effekten fører til vesentlige feilestimeringer av de kinetiske parametrene, og at den derfor ikke bør neglisjeres i DCE-MRI-undersøkelser. Videre ble det gjort funn som tyder på at det for den undersøkte patologien med fordel kan anvendes lavere tidsoppløsning enn det som er vanlig, og tidsoppløsning 7 sekunder blir foreslått.