Fremmere og hemmere i samhandlingen mellom sykehusleger og sykehjemsleger - en kvalitativ studie fra Voss lokalsykehusområde.

Abstract

Bakgrunn: Myndighetene har i en årrekke løftet frem bedre samhandling som en av løsningene på helsetjenestenes utfordringer med fragmenterte og kostbare tjenester. Til tross for en rekke tiltak har det vist seg at det fremdeles er betydelige samhandlingsutfordringer, særlig mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Kun et fåtall studier har undersøkt den direkte samhandlingen mellom sykehusleger og sykehjemsleger. I denne masteroppgaven presenteres sykehjemsleger og sykehusleger sin beskrivelse av samhandlingen mellom legene på de to nivåene, og hvilke tanker de har om mulige forbedringstiltak. Materiale og metode: Det ble gjort semistrukturerte fokusgruppeintervjuer av fem sykehusleger fra Voss sykehus og åtte sykehjemsleger fra Voss lokalsykehusområde. Materialet ble analysert ved tematisk analyse, og det teoretiske rammeverket COM-B ble benyttet i analysen. Funn: Begge grupper av leger var enige om at det var svært lite direkte kommunikasjon mellom dem. Sykehuslegene visste ikke hvordan de skulle få tak i sykehjemslegene, og oppgav også manglende tid som medvirkende årsak til lite samhandling. Sykehjemslegene mente dårlige journalsystemer i sykehjemmene var det største hinderet for god samhandling. Begge grupper ønsket bedre samhandling, og mente blant annet bedre rammevilkår for samhandlingen og fysiske møtepunkt kunne hjelpe på dette. Fortolking: Tross myndighetenes tiltak gjennom flere tiår for å bedre samhandling i helsetjenestene gjennom blant annet reformer, planer og endringer i lovverk, er det fremdeles betydelige hindringer for god samhandling mellom sykehusleger og sykehjemsleger i Voss lokalsykehusområde. Utfordringer med samhandling er til hinder for effektiv og god pasientbehandling.