| dc.description.abstract | I perioden 8. mai–29. september 2017 og 23. april–14. september 2018 ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av lokaliteten id 216874 på gårdene Dilling vestre (67/1, 2) og nordre (69/1) i Rygge kommune, Østfold. Lokalitetene id 243275 og id 243276 ble undersøkt i løpet av sesongen i 2018. Utgravningen ble gjennomført som en del av InterCity Dobbeltspor Dilling-prosjekt som ble gjennomført i forkant av Bane NORs utbygging av ny, dobbeltsporet jernbane mellom Sandbukta og Såstad (tidligere Rygge kommune) i Moss. Lokalitetene ble undersøkt med maskinell flateavdekking. Det ble åpnet om lag 50 000 m2, og det fremkom til sammen 8776 strukturer, hvorav 5445 er tolket som forhistoriske strukturer og 3331 er avskrevet. Majoriteten av de påviste strukturene var bosetningsspor i form av stolpehull, veggrøfter, ildsteder, kokegroper og nedgravninger. Det ble også påvist et gravfelt med 18 kremasjonsgraver, fem grophus, et antall veier og tråkk, brønner, ovner, grøfter, dyrkningsspor, samt en røys. Strukturene var ikke jevnt fordelt innad i undersøkelsesområdet, men forekom konsentrert i seks områder, navngitt husområde 1–6, adskilt av mer eller mindre funntomme områder. Husområdene lå med 60–150 meter innbyrdes avstand langs nedre del av den sørvestvendte skråningen i nedkant av Raet. Mange steder lå bygningssporene svært tett og det var derfor utfordrende å skille spor tilhørende de ulike bygningene fra hverandre. Totalt ble det påvist 121 bygninger og konstruksjoner innenfor de tre lokalitetene. Av disse var det 116 stolpebygde bygninger og konstruksjoner: 87 treskipete bygninger, 5 toskipete bygninger, 1 mulig enskipet bygning, 7 seksstolperskonstruksjoner og 16 firestolperskonstruksjoner. De resterende 5 bygningene er grophus. De to- og treskipede bygningene var mellom 4,6 og 65 meter lange, med en gjennomsnittlig lengde på 17,5 meter. Bredden var mellom 2,3 og 7,8 meter, med et gjennomsnitt på 6,3 meter. For 70 av de 87 treskipete bygningene ble det identifisert sikre eller mulige spor etter vegger. Av disse var 29 bygninger utstyrt med både veggstolper og veggrøft, mens 22 hadde bare veggrøft og 17 bare veggstolper. Husenes orientering var sterkt påvirket av den lokale topografien. Det store flertallet av bygningene lå med lengderetningen orientert nær nord–sør, langsetter helningen i terrenget. Kun fire bygninger lå orientert på tvers av helningen i terrenget. I tillegg til bygningene ble det påvist 15 stolpebygde gjerder. Ti av gjerdene er tolket som gårdsgjerder som har inngjerdet boligbygninger med sine tilhørende tunområder. I fire av innehgningene lå det også mindre treskipete bygninger og/eller firestolperbygninger i forbindelse med bolighuset. De inngjerede tunområdene hadde rektangulær eller trapesaktig form og var med ett unntak relativt jevnstore med et areal på om lag 1050 m2. Ett gjerde var tilknyttet en fegate og er tolket som et innhegnet område for husdyrhold. De resterende tre gjerdene var tilknyttet fegater tilhørende treskipete bygninger med bolig- og fjøsfunksjon. Det er utført et stort antall radiologiske dateringer fra strukturer og anlegg på de undersøkte lokalitetene. Dateringene viser at det har vært sporadisk aktivitet på Dilling i ulike deler av eldre og yngre bronsealder, for det meste i form av kokegroper men muligens også i form av bosetning. De eldste, relativt sikkert daterte bygningene er tidfestet til perioden 2400–2200 BP, tilsvarende ca. 440–280 f.Kr., og opptrer i husområde 4 i midtre del av utgravningsområdet. Den store majoriteten av bygninger og andre bosetningsspor, samt gravfeltet med 18 kremasjonsgraver, er tidfestet til 2200–1800 BP, ca. 280 f.Kr.–230 e.Kr., altså i andre halvdel av førromersk jernalder og eldre romertid. I første del av denne perioden er det tidvis samtidig bosetning på samtlige seks husområder i undersøkelsesområdet. I andre del av perioden forsvinner sporene av både bosetning og annen aktivitet i husområde 3 og 6. Et synkende antall dateringer i perioden etter 1900 BP, tilsvarende ca. 190 e.Kr., antyder at bosetningsaktiviteten avtar betydelig mot slutten av eldre romertid. Fra 1800–1600 BP, tilsvarende ca. 230–470 e.Kr., kjenner vi kun daterte daterte bygninger i husområde 1, lengst mot nordvest i utgravningsområdet. I samme periode øker bosetningsaktiviteten på lokalitet id 216873, lokalisert om lag 200 meter nordvest for husområde 1 (Winther, Ødegaard og Johannessen 2023). Ingen bygninger er datert til etter 1600 BP, tilsvarende 470 e.Kr., og fra denne perioden foreligger det kun få og sporadiske dateringer. Med utgangspunkt i de mange bygningene på de tre lokalitetene, samt undersøkelsen av id 216873 (Winther, Ødegaard og Johannessen 2023) er det definert tolv hustyper. Typeinndelingen er gjort på bakgrunn av en helhetsvurdering av utvalgte observerbare trekk ved bygningene, som stolpesetting, romlige dimensjoner, antall og plassering av innganger, plassering av ovner og ildsteder, samt utforming og konstruksjon av vegger og gavler. Hustype 1–4 omfatter lange treskipete bygninger med bolig- og fjøsfunksjoner. Av disse er type 1–3 datert til førromersk jernalder og eldre romertid, men med en hovedbruksfase i perioden ca. 200–1 f.Kr., tilsvarende siste del av førromersk jernalder. Hustype 4 dateres til romertid og folkevandringstid, med en hovedbruksfase ca. 300–500 e.Kr. Hustype 5 og 6 omfatter mellomstore treskipete bygninger. Hustype 5 utgjør bolighus, mens hustype 6 også omfatter bygninger tolket som økonomibygninger. Begge hustyper er datert til siste halvdel av førromersk jernalder og eldre romertid, henholdsvis ca. 150 f.Kr.–150 e.Kr. og ca. 200 f.Kr.–200 e.Kr. Bygninger av hustype 7–12 er små og mellomstore økoomibygninger som trolig har vært tilnyttet større treskipete bygninger med boligfunksjon. Flere av hustypene har relativt vide dateringsrammer, men samtlige har hovedbruksperioder som ligger innenfor siste del av førromersk jernalder og eldre romertid, ca. 200 f.Kr.–200 e.Kr. Det ble utført 281 detaljerte vedartbestemmelser, 666 makrofossilanalyser, 535 radiologiske dateringer (på trekull, vasstrukket tre, makrofossiler og matskorpe fra keramikk), 18 pollenanalyser, 86 mikromorfologiske analyser, tre metallurgiske analyser og jordkjemisk analyse av 1028 jordprøver.
Prosjektleder: Lars Erik Gjerpe. | en_US |